cover

The Very Best Of Kiss

Kiss

CD (2002) - Island / Mercury / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Hardrock / Glam / Lettmetall

Spor:
Strutter
Deuce
Got To Choose
Hotter Than Hell
C'mon On And Love Me
Rock And Roll All Nite
Detroit Rock City
Shout It Out Loud
Beth
I Want You
Calling Dr. Love
Hard Luck Woman
I Stole Your Love
Christine Sixteen
Love Gun
New York Groove
I Was Made For Lovin' You
I Love It Loud
Lick It Up
Forever
God Gave Rock & Roll To You II

Referanser:
Aerosmith
Mötley Crüe
Alice Cooper
Spinal Tap
Meat Loaf
Heart

Vis flere data

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Frekt som faen!

Tidvis kul musikk, men dersom du kjenner Kiss vet du at du ikke skal hente disse låtene her.

De gamle traverne og griseguttene Stanley og Simmons har alltid bedyret at Kiss er et band som lever for fansen. For det ledende radarparet, som er særdeles ublue i sin omgang med egne soveromsstatistikker, vil det kanskje være mer korrekt å benevne Kiss som et band som lever OPPÅ fansen. Når sannheten skal frem kan man dog ikke komme unna å berømme dyktigheten rundt det å holde kontroll med bizniss-aspektet i populærmusikken - det er vanskelig å bortforklare 30 år med en stadig fornyet, bestandig og massiv fanskare.

Til tross for at alle offisielle utsagn fra Stanley er pakket inn i glossy sukkerspinn (han burde bli senator) og Simmons bærer en spekulativ og enkel ærlighet i sine meldinger, tror jeg likevel på dem når de sier at de bryr seg om fansen. Dersom man logger seg på www.kissonline.com vil man bli presentert med en av de fyldigste og mest fan-orienterte offisielle hjemmesidene her ute på veven. Høydepunktet er spalten "Paul speaks", der Stanley jevnlig setter seg ned for å oppdatere fansen på nyheter og ikke minst for å svare på et fyldig utvalg av både behagelige og ubehagelige spørsmål vedrørende Kiss' virke gjennom årene. Under den lite fornøyelige researchen for å bygge denne teksten var det betryggende å lese at Stanley i en runde 15. august til en viss grad tar ansvarsavstand til denne utgivelsen: "The Very Best Of KISS compilation is a choice of our record company, which we have no say in. As we have left the label, they have the right to package songs in any way they choose."

The Very Best Of Kiss er nemlig en av de mest overflødige blant de mest overflødige av overflødige karriere-samlere. I bunn og grunn er dette de beste låtene fra Kiss i ørene på en sørgelig stakkar ved navn Bill Levenson - en snubbe som tydeligvis har problemer med å identifisere seg med den midlere nyter av Kiss' musikalske rammeverk. Stanley har lagt "godvilja" til når han prøver å finne et utgivelses-alibi blant den yngre fanskaren, men ærlig talt; jeg tviler på at dette er en skive som bli verdsatt i noen aldersgrupper over intervallet sju til ti år. Uansett hvordan man ser på det er det en unødvendig spekulativ affære.

Saken er egentlig helt grei; dersom Kiss er et band for fansen skulle det ikke koste verken dem eller plateselskapet så mye å la fansen bestemme låtlista gjennom en avstemming. Island/Mercury ender her i stedet opp med en hypersubjektiv låtrekke som virker meget tilfeldig og så langt fra dekkende for bandets karriere. Det skal ikke legges skjul på at Kiss har utgivelser i begge ender av kvalitetsskalaen, men her har Levinson tatt seg redigeringsfriheter man ikke kan ta seg uten å spytte kjennere av bandet midt i trynet. Jeg vil derfor benytte anledningen til å presisere at karakteren over er satt på bakgrunn av en vurdering av The Very Best Of Kiss som samler-produkt, ikke som en verdimerking av låtene i seg.

Jeg skal ta det positive først: Skiva løper kronologisk. Sånn, det var det, nå skal det faan meg fly edder og galle.

Levinson har valgt å legge tung vekt på de sentrale årene i perioden med originalbesetningen. I og for seg er det et kvalitetsmessig forsvarlig trekk. Til og med Kiss selv har innsett at det var den sterkeste perioden i diskografien, noe som har vært meget tydelig i repertoaret og sceneshowet gjennom de siste årenes reunion-turnéer. Nå har det seg imidlertid slik at dette er en periode og et låtutvalg som allerede er speilet grundig over et stort utvalg Kiss-samlere, slik som "klassikeren" Double Platinum, Smashes, Thrashes & Hits, Greatest Hits og Greatest Kiss. De er her alle sammen; Strutter, Deuce, Hotter Than Hell, Rock And Roll All Nite, Detroit Rock City, Shout It Out Loud, Love Gun, I Was Made For Lovin' You, osv. Den eneste overraskelsen er inkluderingen av Russ Ballard/Ace Frehley-samarbeidet New York Groove, men som vi alle vet er dette en låt fra Frehleys soloalbum utgitt i 1978 og strengt tatt ikke en låt fra bandet Kiss' samlede opus. Bra låt, men feilplassert samtidig som den fortrenger plassen til en rekke langt mer representative og folkekjære Kiss-numre.

Kiss' karriere favner som kjent og nevnt hele 30 år. Denne skiva har 21 spor og den løper altså kronologisk. Når vi kommer til spor 17 har vi ikke kommet lenger enn til 1979. Hva er gæærnt med dette bildet?! Man skulle tro Levinson bare satt på halvparten av skivene når han skulle velge. Det er for så vidt greit at han hopper lett over utgivelser som Unmasked (1980) og The Elder (1981). Det blir dog idioti når han avspiser Creatures Of The Night (1982) med bare I Love It Loud og ikke minst den karriererevitaliserende skiva Lick It Up (1983) med bare tittelsporet. Hvor ble det av I Still Love You og War Machine? Hvor ble det av Exciter, All Hell's Breakin' Loose, Dance All over Your Face og And On The 8th Day?

Her kunne jeg personlig slutta hakkinga på denne misèren, men det ville vært urettferdig med henblikk på at Kiss tross alt ga ut en rekke stabile live-favoritter ut gjennom 80-tallet. Jeg bare må derfor påpeke at verken Animalize, Asylum, Crazy Nights, Revenge eller Psycho Cirkus er representert her. Det betyr at du går glipp av schlegere som Heaven's On Fire, Thrills In The Night, Uh! All Night, Crazy, Crazy Nights og Domino.

Coveret er også fullstendig venstrehåndsarbeid. Forsiden favner typisk nok den maskerte originalbesetningen, et typisk frieri til yngre klovnediggere. Ingen Kiss-medlemmer i perioden 1981 til 1997 er avbildet, og det finnes ingen oversikt over bandets besetning til ulike tider. Vi finner unødvendige korrekturblødmer som at Vinnie Vincent benevnes som Vincent Vincent og at produsenten Vini Poncia vandrer annenhver linje som "Vini Poncia" og "Vincent Poncia". Notatene er på sparebluss og forteller på ingen måte noen ting om bandets utvikling gjennom alle disse årene - sikkert fordi bakmennene har tenkt at det allerede er gitt ut en haug med skiver, tegneserier, videoer, DVDer og remastere som i detalj tar for seg de ulike periodene. Nevnte jeg at denne skiva er overflødig?

Hvis dette er et produkt som er ment å skulle virke historisk opplysende og oppdragende på den yngre fangruppen, har jeg bedre råd å gi: Hør på og eventuelt kjøp Alive (1975), Alive II (1977), Destroyer (1976) og Double Platinum (1978) for en god oversikt over de "klassiske årene". Spe eventuelt på med The Elder (1981) for et innblikk i den "særere" avdelingen av karrieren, samt Lick It Up (1983) - en av de bedre popmetal-skivene fra 80-tallet.

Hører dere unger? Ikke bruk ukepengene deres på denne plata.

comments powered by Disqus

 



Sølvi
2002-12-12Enig !!

Helt enig med deg Øyvind !
Savner definitivt "schlegerne" fra 80-åra her !
Godt jeg har samlingen nesten komplett fra før...!

:-)

Thorbjørn Heggelund
2006-01-29Bra samling

Kjenner du ikke musikken til Kiss, er dette et bra album å investere i.
Du får et troverdig utvalg, av de mest kjente sangene til gruppa gjennom 30 år

Ruberthu
2006-07-25Vincenter og annet rusk

Jeg er enig i konklusjonen din - dette er virkelig en overflødig samleplate. Men en del av kritikken din virker bare surmaget og lite research-basert. Vini Vincent heter "egentlig" Vincent Vincent (hvor utrolig det enn høres ut). Og Vini Poncia heter "egentlig" Vincent Poncia (jf. "Mad Vincent Productions"). Og at de forferdelige 80-tallslåtene som vi i 40-årsalderen husker med et lett grøss er fraværende er for det første en velsignelse, og for det andre svært lett å forklare. Saken er den at KISS skiftet plateselskap på tidlig 80-tall, og det "gamle" selskapet har ingen juridisk adgang til å publisere hårsprayhitene.

Men; i sak er vi enige! Denne er overflødig. (Men ekte KISS-fans må selvfølgelig ha den uansett.)

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo