cover

Winner

Big Boss Man

CD (2005) - Blow Up / Indie

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Soul / Jazz / Funk / Elektronika

Spor:
Kelvin Stardust
Fall in Fall Out
Complicated Lady
Tu As Gache Mon Talent Ma Cherie
Reach Out
Oh My Gawd
B.O.O.G.A.L.O.O.
Fever special
Everybody Boogaloo
Jackson 16
The Hawk
Got It so Bad
Deception

Referanser:
Jimmy Smith
James Taylor Quartet
Corduroy
The Poets of Rhythm
Booker T & The MG's
Ocean Colour Scene
Morgan
James Brown
The Bongolian

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Reach Out! I'll soon be there for some more boogaloo!

Doctor Jimmy & Mister Jim! Big Boss Man leverer en utrolig hyllest til Hammond B3-mesteren Jimmy Smith og dansegulvene til modsen.

De ble kalt mods, britiske tenåringer med sans for smarte klær som brukte mye tid foran speilet og danset til soul og r&b på klubbene i London på midten av 1960-tallet. Singelsamlinga var preget av Tamla Motown, Stax, Atlantic, James Brown, Booker T & The MGs og det som senere har blitt kalt northern soul.

Wow, får lyst til å finne fram slike plater bare av å skrive navnene! En av de første britiske artistene som spilte inn soul-jazz og blues var Georgie Fame, rart han ikke respekteres høyere for slike klassikere som Get Away. The Who var ikke noe ekte mod-band, men slang seg på bølgen etter at The Kinks slo gjennom med You Really Got Me i 1964. Mod-face Pete Meaden, The Whos første manager, fikk ideen om å lansere et hvitt mod-band fra London (som skulle kombinere tunge gitarriff med mod-musikk som for eksempel James Brown) og vips så befant The High Numbers seg i mod-kostymer og lanserte Slim Harpo rip-off'en I'm the Face. Roger Daltrey tok kulturen mest til seg, men Londons ledende modband ble nok likevel The Small Faces. Halvparten av platene deres ble utgitt på Andrew Loog Oldhams indie-selskap Immediate. På samme selskap utga Billy Nicholls (en venn av Pete Townshend) swingin' London klassikeren Would You Believe i 1968 (der The Small Faces spiller som studio-musikere).

Og nå kommer lenken til Big Boss Man: Billys sønn Morgan Nicholls har produsert Winner i A Major Studios i Shepherds Bush i Vest-London. På plata hører du The Whos Hammondorgel og Steve Marriots første gitar. Du hører da vel det? Ikke? Nevnte orgel kom før det til anvendelse på Morgans temmelig oversette (men utmerkede) 2000-album Organized, et funn for alle som liker orgel-linjene til Ian McLagan. Blant gjestene fantes Pete Townshend, Billy Nicholls og John "Rabbit" Bundrick, do you get the picture?

Etter at modfenomenet gradvis døde ut i England fra 1967 og utover så ble lignende musikk stadig mer populær i Frankrike, Tyskland, Spania og Italia. Det ble gitt ut en mengde billigplater med diverse ukjente studioartister med en (ofte instrumental) blanding av beat, soul, funk og easy listening. En plate som Love Is Blue, utgitt på den tyske Europa-etiketten i 1968, er et riktig kroneksempel. Slik musikk ble mye brukt på tv og i filmer og utviklet seg til en egen sjanger. Fenomenet rakk knapt å dø ut før acid jazz-galskapen tok av tidlig på 1990-tallet. Corduroy var en av mange artister som lot seg inspirere av "billigmusikken". Den originale moroa har blitt gjort tilgjengelig igjen i cd-serier som In-Kraut (et morsomt spark til den britisk In-Crowd samleserien!), Le Beat Bespoke og Blow Up Presents.

Den vedvarende interessen for slik musikk på klubber rundt om på kontinentet har gitt Big Boss Man et levebrød, de spiller oftere der enn hjemme i England. Gruppa fra Newbury i Berkshire er oppkalt etter en Al Smith/Luther Dixon-standard innspilt en rekke ganger på 50-60 tallet (Jimmy Reed, BB King, Eddie Bond, The Pretty Things, The Animals, John Hammond og mange flere). Big boss himself Nasser Bouzida driver sideløpende det enda mer funka prosjektet The Bongolian og har remikset spor av Paul Weller og Manfield. Bouzida traktererer i studio både tangenter og trommer. Besetningen for øvrig er Trevor Harding på el-gitar (mye gammel fuzz og wah-wah!) og Scott Milsom på bass.

Plata åpner rett på sak med en flott instrumental. Kelvin Stardust er ikke broren til Alvin, men kanskje til Jimmy Smith, Booker T eller Wynder K Frog. Et av sporene med sang, Complicated Lady ligner mye på Mose Allison, en annen stor mod-helt (mannen bak Young Man Blues) som opererte et sted midt mellom jazz, soul og blues. Tu As Gaché Mon Talent Ma Chérie er usannsynlig fengende, med et i denne sammenhengen uvanlig innslag av Stereolab-aktig retro-elektronikk.

Reach Out går i retning av Kula Shaker eller Oasis heller enn The Temptations anno 1966. Oh My Gawd vender tilbake mot Jimmy Smith, selv om James Bonds kjenningsmelodi også lusker rundt i svingene. Men det sporet som burde varslet omverdenen om hvor bra denne plata på min imaginære radiokanal er BOOGALOO!

Winner er og blir en vinner med sine usannsynelig smittende grooves og temaer så cheesy sprø at de ville ha beriket enhver krimfilm fra slutten av 1960-tallet. Humoren er aldri langt unna! Dette er først og fremst en kjempeoppvisning i tung jazz-funk for Hammond B3, men her gjøres det også effektiv bruk av Farfisa, Moog og Mellotron. Det vrimler av congas og annen perkusjon så dette er i stor grad også en rytmeplate. Big Boss Man bringer lyden av Jimmy Smith og Booker T i nærkontakt med en ny generasjon, men har også en rekke andre referanser i musikkhistorien. Plata har større variasjon og viser et enda fastere grep om musikken enn forgjengeren Humanize.

Trenger du litt skikkelig boogaloo så gå for denne!

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo