Panamarenko

Pineforest Crunch

CD (2002) - Exergy Music / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Kosen

Innimellom er det sunt å bare ha det bra i en times tid.

Av Øyvind Adde

25.10.2002

Det var egentlig ikke så mye som skilte Pineforest Crunch fra en hel bråta med gitardrevne svenske indiepop-orkestre da de slang ut debuten Make Believe der bak i 1996. Og som så mange andre samtidige falt de liksom litt i den gigantomane skyggen som ble kastet fra The Cardigans etter hvert som de tok form som det "ultimate" indie-bandet og fant veien ut av Sveariget. En liten ekstra fascinasjon må det likevel ha vært, for da oppfølgeren Water Garden ble gitt ut i 1997 uten å havne i norsk distribusjon, fant jeg meg selv i å tråle Stockholms antikvariater for et eksemplar sommeren etter. I en hylle i Hökens på Söder dukket den opp, og da objektet ble levert ved skranken ble jeg møtt med hoderystning fra lokalets ekspert: "Du är norsk? Och du vill ha den här?". "Ja, er den ikke bra?". Mannen i skranken ble med ett slitt i to av kremmeren og kjenneren i seg: "Asså, jag gilla' ju lite deras första, men den här... jag fattar inte vad dom håller på med nu... Inte my cup of tea, precis..."

Jeg rakk å fundere noen dager over den samtalen før jeg fikk putta skiva i spilleren hjemme. Og den store overraskelsen, kjære venner, er den at... det ikke er noen særlig forskjell på debuten og Water Garden. Man kunne høre at lyden var blitt ørlittegrann mer møysommelig produsert, og at den egentlig streite gitarpopen hadde blitt tilført noen overtoner av prog-ambisjoner, altså tidvis progpop(!). Men bortsett fra det sto jeg nok en gang tilbake med en litt over middels god og sedvanlig ujevn indiepopper. Hva det showet i antikvariatet dreide seg om fatter jeg med andre ord ikke. Dom måste va' lite snurriga där borta i grannlandet:-)

Med unntak av EPen Innocent (2000) har det nå altså gått fem år siden bandet sist ga lyd fra seg. Hva har skjedd i mellomtida? Ikke så mye, ifølge bandets hjemmeside. Ja, bortsett fra at de i fjor dro en liten turné i Statene, hvorpå de kom hjem smekkfulle av inspirasjon og peisa sammen Panamarenko i Stockholm. I det perspektivet vil jeg bare med en gang få skyte inn at skiva faktisk ikke høres ut til å være nevneverdig inspirert av musikken i Junaiten, men det vil jeg muligens komme tilbake til. Jeg må bare først få nevne at kvintetten nylig ser ut til å ha blitt redusert til en kvartett, da Jonas Pettersson ikke er å se på medlemsoversikten på bandets hjemmeside. Sikre kilder vil dog ha det til at det dreier seg om en slags "permisjon" mens Pettersson pleier forholdet med sitt nysignede biband, Kamera.

Ved første gjennomlytting kan det virke som om tiden har stått stille for Pineforest Crunch, at det mangler en tydelig progresjon i musikkstilen og lydbildet. Etter flere runder blir det imidlertid klart at dette er en påstand som rommer både/og. Bandet har tydeligvis raida antikvariater for "antikke" instrumenter og snurrepiperier: Optigan/Orchestron, Omnichord, Magnus-orgel og Stylophone (hei, sjekk nettet sjæl for info!), i tillegg til den allestedsnærværende Mellotronen som gjorde sitt inntog allerede på debuten. Det betyr at Pineforest Crunch' fargepalett denne gang holder et knippe - for dem - lydmessige nyvinninger, men det er viktig å understreke at det for det meste ikke sender dem langt unna bandets sound som vi kjenner det fra deres to første utgivelser. Det låter for eksempel ikke som britiske Broadcasts skrudde retrofuturisme, det låter mer som... Pineforest Crunch.

Og takk for det, det holder lenge for meg. Pineforest Crunch er nemlig ikke verdens beste poporkester, de er instrumentalt kompetente, har god, men ikke spennende lyd. De har heller ikke verdens beste førstevokalist i Åsa Eklund, som i enkelte tilfeller spenner stemmebåndene opp mot et nesten ubehagelig bristepunkt. Søt og popkalibrert som stemmen hennes er, er den likevel å foretrekke fremfor andrevokalist Olle Söderströms hule hvermannsen-stemme - slik sett er det litt gledelig at han i større grad konser på instrumentene og lar Åsa gjøre 90% av vokaljobben denne gangen. Den tidligere nevnte fascinasjonen for dette bandet bunner snarere i at de holder et stålklart fokus på melodier som bærebjelke i låtflommen. Og når de nå gir ut en tredje plate som i bunn og grunn er tuftet på mye av den samme pop-formelen de har benyttet tidligere, låter det likevel ikke så ufriskt og kjedelig som man skulle tro. Nettopp fordi de fremdeles har evnen til å lage melodier - gjerne melankolske - som forfører, beveger, engasjerer følelser og gir en inderlig kos der og da.

Sett under ett ramler låtrekka aldri nevneverdig under middels. Greit, en låt som Leave It All Behind inneholder litt for mange typiske trekk fra tidligere låter som Teenage Alex og Walk Away. Og, så vakker som den enn er taper Happy Valentine rankingen som den lekreste avslutningslåta mot både Trees (Make Believe) og Close (Water Garden). I tillegg har jeg litt problemer med noen litt umotiverte "ja-vi-må-vel-gjennom-det"-introer, men med de nevnt er resten temmelig fornøyelig materiale. Situation Endless må være optimal å møte morgensola med om sommeren, mens Slowly gir til kjenne Pineforest Crunch' gitarpop på sitt beste med bass-spill som gir grunnlag for en vokalmelodisk berg- og dalbane. Busta reiser seg for første gang med den ultraintime Wake Up, der Åsas uanstrengte stemme er manipulert for en myk penetrering av øregangene. Den mest imponerende nyvinningen dukker på sin side opp med den skrudde Åsa/Olle-duetten Romatic Strings. Dette merkelige lille stykket, satt i valsetakt, er båret frem av tilsynelatende dårlige stryker-samplinger som pitches opp og ned, og med det etterlater et rustikt inntrykk - omtrent som om de skulle være hentet fra 78-plater fra bestefars loft.

Den lekre melankolien i Coronation og Car Crash (hvor vi henter det snurrige omkvedet "Wouldn't it all make sense in a car crash?") er dog den beste påminnelsen vi kan få om at det først og fremst dreier seg om å slenge huet på puta og la humla suse. I en slik setting synker det dypere og dypere inn for hver gjennomlytting at Pineforest Crunch nå har begått et søtt lite hattrick, og du verden; jeg er da ikke vond å be når det ramler ned et såpass tungtveiende argument for å ta livet med ro i en stakket stund. Tøfler! Pledd! Kakao! Bitte!

Groovissimo

Tinariwen - Amassakoul

En gjeng tidligere krigere fra Mali med en plate som gir ørkenen liv.

Flere: