cover

Frantic

Bryan Ferry

CD (2002) - Virgin / Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Rock / Blues / Country

Spor:
It's All Over Now, Baby Blue
Cruel
Goin' Down
Godess Of Lover
Don't Think Twice, It's All Right
Nobody Loves Me
Ja Nun Hons Pris
A Fool For Love
Godnight Irene
Hiroshima...
San Simeon
One Way Love
I Thought

Referanser:
Roxy Music

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


En Gentleman til begjær

Bryan Ferry og de gamle gutta ser fortsatt framover. Garantert rynkefri.

Det er de Modne Menns Vår: menn som synger med flere stemmer om verden, kjærlighet og hint. I så måte er det bare rett og rimelig å slippe til glamrockens gyldne gallionsfigur - Bryan Ferry. Etter samleskiva Slave To Love (2000) etterfulgt av liveopptak fra Paris, har vår mann ved bassengkanten funnet veien tilbake til cocktailbaren. Vi har åpenbart med en musikalsk flanør å gjøre. Ikke et frenetisk tilfelle (enda bedre: vill, hissig, rasende). Så hvorfor denne albumtittelen?

I all hovedsak er de fleste låtene på studioalbumet nytt materiale, i tillegg til et par oppfinnsomme coverlåter. Låtene er prosjekter Ferry har jobbet på siden 1992. I løpet av denne tida har Ferry jobba sammen med Eurythmics' Dave Stewart på et album kalt Alphaville som ennå er uutgitt. Enkelte av sporene på Alphaville fant veien til Frantic, enten lettere remixa eller fullstendig nyinnspilte. Dette ble gjort blant annet med hjelp fra et av de gamle Roxy Music-medlemmene, trommis Paul Thompson. Utvalget er av det ferryeske kjærlighetsballader-tar-en-svingom-med-gammelmannsvisdom, svøpt under hånden til den legendariske produsenten bak de luksuriøse hitene Avalon og As Times Goes By - Rhett Davies. Sjelden har andre låter samme kvalitetsstempelet fra ovenstående som Cruel og Nobody Loves Me (førstnevnte skrevet med Dave Stewart). Ferry forfører oss med et par nye trinn innom bluesrock og country. Ikke helt overraskende sparker han i gang med Bob Dylans It's All Over Now, Baby Blue (en muskuløs sonisk signatur som kan drive en nostalgisk stakkar til déjà vu av første grad) tett påfulgt av Don't Think Twice, It's All Right.

Til alt overmål har Ferry slengt inn en sang skrevet av selveste Rikard Løvehjerte: Ja Nun Hons Pris tilføres et gyldent skimmer i sopran Mary Nelsons (også på San Simeon hvor co-produsent Colin Good overbeviser med jomfruelige keyboardpartier) nydelige stemme. Løvehjertes sang står som en innledning til Ferrys kjærlighetseksil; A Fool For Love. Her framstår Ferry som en bortimot mytisk skikkelse om du tar teksten i nærmere øyesyn. Lander han så med begge beina på jorda? Selvsagt. Frantic er både pirrende og energisk. I fare for å fremstå som Brelett på en varm sommerdag innrømmer jeg glatt at låtene er foxy, sexy, touchy og catchy. Vekslingen mellom det intenst vibrerende og stakkato (Cruel) ved Ferrys vokal, kjappe rockmelodier ledsaga av oppbyggelige gitarsoloer (som ikke alltid innfrir forventningene) gjør sitt til at repertoaret stadig interesserer. Cruel har allerede blitt nevnt, og er for undertegnede en av favorittene. Stødige strykere sveiper bak gitarene før de flyter ut i et vegg-til-vegg teppe under vokalen. Sensuelt stakkato overtar Ferrys stemme der den prater seg inn i en rullerende rytme av James Bond, Johnnie Ray, Jackie O og Garbo. Dessverre blir elgitarens solo noe anmasende og overflødig. (I det minste kan man trøste seg med at litt el-glam krydrer tilværelsen.)

Av de "bisarre" innslagene bør folklåta Goodnight Irene trekkes inn i lyset. Ferrys briljante rekonstruksjon av Leadbellys drapsballade lamineres av ekte cajun-groove mye takket være Le Trio Cadien på bakgrunnsvokal. Nå begynner det å demre her med tanke på albumtittelen. Ferry er glupsk hva genre og uttrykk gjelder og har mye å gi, eventuelt si. Goddess Of Love er en hyllest til Marilyn Monroe og dess like (også co-skrevet av Dave Stewart) men ebber ut i et vel tilgjengelig refreng. Låta kler i alle tilfeller det fremmedarta lydbildet som du finner igjen i Hiroshima (inspirert av nettopp filmen Hiroshima, Mon Amour) hvor Radiohead-gitarist Johnny Greenwod gjør entré. Frantic huser også musikere som fiolinist Lucy Wilkons og Sarah Brown (som opptrådte under Roxy Musics reunion-verdensturné i fjor).

Mye snadder, altså. Muligens er det fjorårets turné som bør ta all ære for å føre Roxy Music-trommis Paul Thompson og Ferry tilbake i studio for første gang på tjue år? På Fool For Love, San Simeon og Goddess Of Love hører du i alle tilfelle sammenkoblinga på sitt beste. Frantic har også gitarpartier av Chris Spedding, nok en gammel ringrev som spilte med Ferry på 70-tallet. Kanskje er det knippet musikere? Kanskje er det sammensetninga av låter som gjør at hele albumet avrunder med I Thought, et fascinerende stykke arbeid av Ferry og Brian Eno supplerende på vokal og keyboards? I alle tilfeller imponerer Ferry ved å vise at han stadig tar nye grep om musikken og gjør samtlige samtidige til skamme. Frantic har både viljen og evnen til å eksperimentere innafor skiftende elektronikk og intim hvisking. Med en enkel og billig cha-cha rytmeboks tar Ferry oss tilbake mens han peker framover. De gamle er eldst.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Okkervil River - Don't Fall In Love With Everyone You See

(Jagjaguwar)

Elva er dyp og elva er bred, men Okkervil River navigerer stødig av sted.

Flere:

Silverchair - Diorama
Archie Bronson Outfit - Coconut