Francis' Lonely Nights

Janove Ottesen

CD (2004) - EMI Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Fra oljefat til cello

Janove har satt sine ompa-venner på hylla for en stund og laget en plate helt uten pumpeorgel.

Av Lars Drabløs

Del på Facebook14.10.2004

Når man har brølt om å ta kontroll på kontinentet og å danse ompa til man dør i en tre-fire år er det kanskje naturlig å ta en pause, sette seg ned, puste ut og klimpre litt på den gode gamle kassegitaren. Det er i alle fall det Janove Ottesen har gjort. Man kommer knapt lenger unna oljefat-sounden enn det "Sjakalen Kaizer" har gjort på sitt debutalbum som soloartist, Francis' Lonely Nights.

Dette kan man vel kalle en stille revolusjon? Her er det både kor, strykere, munnspill og hammond. Det er som musikk i mine ører, og jeg synes Ottesen har greid å lage en riktig hyggelig plate. Men som min gode kamerat sa: "Dette er sånn musikk jeg synes er dårlig, men koselig". Jeg har sansen for gitarbasert melankolsk pop og mener at albumet absolutt holder mål. La meg fortelle deg hvorfor.

Først og fremst tror jeg at Janove tjente på å gå bort fra norske tekster når han først skulle legge seg på denne linjen. Den breie Bryne-dialekten gjør seg veldig bra til Kaizer-bruk, men på en plate som er så influert av britpop og amerikansk musikk virker det mer naturlig med engelsk. Dessuten synes jeg han tjener på å skille seg såpass fra sitt andre og mer kjente prosjekt. Det gir ham en viss integritet som soloartist at han tør å gå bort fra en oppskrift på suksess for å gjøre sin egen greie. Og det at han gjør sin egen greie er etter min mening veldig bra, siden man lett kan få for mye av Kaizers fylletango. Det er deilig å høre at Janove tar det litt mer med ro, og selv om stemmen hans ikke er direkte virtuos er det behagelige lyder som kommer ut av CD-spilleren min.

Det er mange veldig gode låter på plata, de beste er Juliet, et søtt frieri, Forget About Me, som bringer tankene til fallende løv og temperaturer ned mot null og Wonderful Show med en nesten magisk stemning som leder tankene mot storheter som Tom McRae og Damien Rice. Neighbour Boy er skivas beste spor, et modig og vellykket forsøk på country-folk "american style". Her får jeg assosiasjoner til både Emmylou Harris og soundtracket til Oh Brother Where Art Thou, og det er ikke så verst for en debutant!

Singelen Go Tell Her er faktisk et av platas svakeste ledd, etter min mening, uten at den er dårlig. Men den står som det beste eksempelet på det største problemet Janove har, nemlig at melodiene er for anonyme og vanskelige å gripe tak i. Dessuten blir det mye likt her, og det gjør at sangene blir vanskelige å skille fra hverandre. Ellers er plata jevnt over behagelig og ganske "typisk norsk", litt i samme gate som Thomas Dybdahl, Askil Holm eller Jim Stärk. Vi hører også tydelig Sondre Lerche- og Morten Abel-lyden på plata, men den føyer seg inn blant de bedre i den nevnte norske sanger/låtskriversjangeren.

Et gjennomgående kjennetegn er at låtene har enkle og rene melodier med sofistikerte arrangementer og et passe rent og pent lydbilde. Plata vokser jo flere ganger jeg hører gjennom den, det som først virket som enda en norsk gitarpopplate vokser på sine velskrevne tekster og gjennomtenkte melodilinjer.

Selv om plata under ett er veldig ufarlig og ganske uoriginal, så klarer jammen Janove å fly meg til koseland likevel. Francis' Lonely Nights er en fin og hyggelig plate for vinteren som kommer.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: