Genre:
Rock
Stiler:
Bluesrock / Garasjerock
Spor:
Deer
Everyone Looks Like Everyone
Crazy
1880
Math, The Stars
Big Anvil
Cobra Matte
B.C Is On Fire
They Know Me
They Know Me
K Stomp
Catch
The Slow Man
The Last Martian
Referanser:
The White Stripes
Originalen er bedre enn kopien
Sett på denne på vorspiel, og en smått beruset gjest vil garantert skrike; ”The White Stripes”!
Del på Facebook16.07.2010
Vancouver-bandet The Pack a.d. består av duoen Maya Miller og Becky Black. Miller trakterer trommene og Black tar seg av gitar og vokal, og om jeg da føyer til at de spiller garage/bluesrock, så faller vel noen brikker på plass? Joda, du gjettet riktig. Bandet du tenkte på er selvfølgelig The White Stripes. The Pack a.d er nemlig noe så originalt som en vaskekte The White Stripes kloning.
Hvem kan vel glemme gleden The White Stripes skapte på begynnelsen av forrige tiår. Selv husker jeg det magiske øyeblikket i 2001 da jeg satt med rykende ferske White Blood Cells i hendene. Etter flere magre rockeår var frelsen kommet. Albumet var i utgangspunktet simpelt. Stødig tromming og enkle beats, akkompagnert av sugende bluesriff. Men akk så deilig, forløsende og nyskapende det låt. En aldri så liten rockerennesanse. Og jommen fikk ikke The White Stripes haleheng av andre band som The Kills og Yeah Yeah Yeahs.
Men nå glemmer jeg meg helt bort. Denne anmeldelsen skulle jo handle om kanadiske The Pack a.d. Og ja, denne duoen har også basert sitt lydbilde på stødige beats, med en seig form for progresjon. Bluesriffene er der de også, men aldri på det lekne, lettsindige (jeg mener vel egentlig tungsindige) viset Jack White trakterer sin gitar. Dette biter man seg jo også ganske fort merke i, da åpningslåten, Deer, nærmest er et musikalsk landeveisrøveri, gjort uten de elementære finesser.
Og slik skrider We Kill Computers frem. Stødig, grei bluesrock, uten noen form for kunstneriske krumspring. Det blir bare til at The Pack A.D. såvidt skummer ved den originaliteten The White Stripes en gang tok patent på. Det distinkte bluesuttrykket, som bandet på sin wikipedia-side proklamerer de har hentet fra artister som Muddy Waters og John Lee Hooker, er minst like fraværende. Bare på låten The Slow Down kan jeg kjenne eimen av vaskekte blues.
Greit oppsummert er dette en plate alle som har et forhold til The White Stripes, The Kills, Yeah Yeah Yeahs osv. med fordel kan hoppe bukk over. Om du ikke skulle være dus med de ovennevnte har jeg bare et tips; Originalen er alltid bedre enn kopien.
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Vinn: Festivalpass Working Class Hero
31. mai går startskuddet for årets utgave av Working Class Hero i Drammen. Vi har to festivalpass som du kan vinne her!
Videomix
Med nasjonaldagen rett rundt hjørnet byr vi på et knippe ferske musikkvideoer i rødt, hvitt og blått.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp