cover

At the Soundless Dawn

Red Sparowes

CD (2005) - Neurot / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Instrumental / Post-rock / Ambient / Shoegaze / Hardrock

Spor:
Alone and Unaware, the Landscape Was Transformed in Front of Our Eyes
Buildings Began to Stretch Wide Across the Sky, and the Air Filled With a Reddish Glow
The Soundless Dawn Came Alive as Cities Began to Mark the Horizon
Mechanical Sounds Cascaded Though the City Walls and Everyone Reveled in Their Ignorance.
A Brief Moment of Clarity Broke Through the Deafening Hum, But It Was Too Late
Our Happiest Days Slowly Began to Turn Into Dust
The Sixth Extinction Crept Up Slowly, Like Sunlight Through the Shutters, as We Looked Back in Regret...

Referanser:
Isis
Neurosis
Mogwai
Explosions in the Sky
Mono
Godspeed You Black Emperor!
Sonna

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Undergang nok en gang

Medlemmer fra Isis, Neurosis, The Cignal og Halifax Pier tar seg tid til å forberede oss på dommedag.

For en del år siden, i nok en pågående tenårings-periode av påtatt depresjon og patetisk selvmedlidenhet, skrev jeg en gang en relativt mislykket novelle om verdens undergang, her i form av en asteroide på størrelse med staten Texas som slynges hodestups ned på vår planet; det hele fortalt gjennom et selvutslettende perspektiv fra en ung mann som - i en tilstand av bunnløs indolens og dominerende selvforakt - blir klar over den kommende apokalypsen gjennom profetiske drømmer, som på enigmatisk vis avslører både dato og eksakt klokkeslett for den definitivt monumentale hendelsen. På denne fastsatte datoen, etter uker med urolig søvn og katatonisk apati for situasjonen, og fra et mulig sadistisk/masochistisk men samtidig nysgjerrig perspektiv for en førstehånds bevitnelse på den kommende selvutslettende totalutslettelsen, velger da novellens hovedperson å tilbringe hans siste timer på (av alle steder) en buss som sirkulerer rundt i byens gater fortsatt tett befolket av lykkelig uvitende individer.

Så hva har dette vrøvlet med At the Soundless Dawn å gjøre? Vel, historiens protagonist gjør etter hvert et forsøk på å få bussjåføren til å spille et ikke navngitt album over bussens høyttalere som, i følge vår helt, ville vært det perfekte lydsporet til blodrøde horisonter og vegger av ild. Forsøket mislykkes selvsagt, og albumets navn og opphavsartist avsløres da heller ikke. Men egentlig kunne det vel like gjerne vært Red Sparowes' At the Soundless Dawn, for bare med en rask kikk på albumets låtliste ser man - helt uten å ha hørt et eneste sekund av platen - at de ekstremt lange og kompromissløst pretensiøse titlene hinter til at verden muligens vil gå under opptil flere ganger i løpet av de påfølgende 62 minuttene og 41 sekundene. Helt uventet er det da heller ikke; Red Sparowes samler medlemmer fra band kjent for både høye volum (The Cignal), tunge lydbilder (Neurosis), episk apokalyptika (Isis), samtidig med snev av reflekterende tilbakeholdenhet (Halifax Pier).

Denne fusjonen gir da også tidlig fengslende resultater, med stormende åpningsspor av drivende gitarstøy og tunge nesten gotiske riff satt opp mot energiske basslinjer og episk dynamikk. Spesielt med andresporet Buildings Began to Stretch... lykkes Red Sparowes til det fulle; en buldrende og monumental åpning brytes etter hvert ned til skimrende gitartoner som varsler etterskjelv etter en kolossal katastrofe. At dette før eller siden vil kuliminere i et eksplosivt klimaks anes tidlig; spenningen i de nedtonete svevende gitartonene er ettertrykkelig til stede - og når det storslåtte riffet endelig kommer er det både overveldende og praktfullt, samtidig Red Sparowes definitivt klareste audiovisuelle fremstilling av nettopp kollapsende skyskrapere og fallende verdensordener. Feltopptak av kvitrende fugler overtar avslutningsvis, som indikerer at i alle fall noe overlevde det soniske gitarangrepet bare noen minutter tidligere, selv om trommehinnene og smilebåndene dine vil måtte tåle ettervirkningene i enda en stund framover.

At spor tre da erstatter denne stemningen med lettere, ja nesten sommerlig instrumentalrock à la en litt mer livlig og bråkete Sonna, er relativt overraskende, samtidig ikke like vellykket. Midtveis i At the Soundless Dawn føles det som Red Sparowes går på autopilot, og lar nedtonete og støyende partier erstatte hverandre uten det helt store fokus på dynamikken dem imellom. Heldigvis er bandet klar for litt mer episk ødeleggelse på albumets andre halvdel, og presenterer seg her igjen som en mer aggressiv og progressiv utgave av andre dommedagsprofeter som Explosions in the Sky og Mono, bare med et inntrykk av at en blodrød himmel egentlig er mer storslått imponerende enn hjerteskjærende vakker.

For av alle de lydsporene til apokalypsen vi kan velge og vrake i, er At the Soundless Dawn et av de som klarest markerer undergangen som en definitiv slutt, kontra å betrakte den som en ny begynnelse. Hvor EitS gir oss mengder av håp blant deres apokalyptiske bilder, fremstår Red Sparowes som regelrett blottet for håp i sammenligning, noe som allikevel ikke bør oppfattes i negativ forstand. Det 19 minutter lange avslutningssporet levner da heller ingen tvil om at alt er utslettet ved albumets slutt; etter episke og svevende gitarutskeielser overtar midtveis stummende stillhet som i de siste par minuttene igjen blir erstattet av dronende ambient, rimelig sikkert den egentlige lyden av ingenting.

Plot-twisten in denne anmeldelsen er vel at personen i novellen var meg selv, stort sett. Plot-twisten i novellen, presentert på nokså klossete vis, var at han (eller jeg da) var ubevisst ene og alene ansvarlig for armageddon, forsøkt A) kommunisert gjennom et Palahniuk-lignende sinn preget av kynisk eksistensialisme og suicidal likegyldighet, B) avslørt gjennom hjernens siste elektriske impulser som frenetiske tanker i dødsøyeblikket, og C) praktisert gjennom (hold deg fast) hovedpersonens uante telekinetiske evner som ikke bare styrte asteroiden mot jorda, men også trakk den stadig raskere mot oss. For lat til et konvensjonelt selvmord, for egosentrisk til å forestille seg en verden uten sin egen eksistens, og for egoistisk for å kunne la alle andre fortsette, viste det seg at det var lettere å velge totalutslettelse enn selvmordsmetode. Med andre ord en ganske lykkelig slutt, altså.

Red Sparowes forhåpentlige plot twist er vel at At the Soundless Dawn bare er begynnelsen på slutten.

comments powered by Disqus

 



anonym
2005-08-16Ros:)

En utrolig fin beskrivelse på atmosfæren red sparowes gir. Jeg har blitt litt forelsket i tanken på å filmatisere det jeg så langt har inntrykk av, av novellen. Det blir litt ukreativt og ja en del uinspirert men... Kanskje ikke filmatisere, bare tenke. Men jeg syns det var en fin anmeldelse du skrev og den mystikken bak post rocken gjør musikken utrolig fengende. Man blir overvelmet av inntrykk her og der.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo