Friendship

Junipher Greene

CD (1971) - Sonet / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Heia Norge

Norsk prog. 'Ha-ha', tenker du kanskje. Klikk på tittelen og bli opplyst.

Av Helge Årsheim

Del på Facebook24.12.2003

Når man snakker om norsk rock i dag, og skal sette den inn i en litt større historisk ramme, trekkes gjerne parallellen til norsk rocks "gullalder"; til deLillos, Raga Rockers og DumDum Boys. Før denne trioen av band inntok scenen på 80-tallet hadde imidlertid en liten håndfull mennesker skrevet norsk rockhistorie på forhånd. Norsk progrock forbindes nesten instinktivt med Popol Vuh, og all ære til dem for det. Hvorfor historien har omgått Junipher Greene er meg dog et mysterium. Da Friendship kom ut i 1971, var det intet mindre enn den aller første norske dobbelt-LPen som kom ut. Arne Bendiksen, mannen som ga oss Wenche Myhre, sto for studio, radioguru Harald Are Lund (for anledningen kalt Clever Duck) produserte, og det var nybakt islending Odd Nerdrum som malte plateomslaget. Historien bak denne svært så spesielle utgivelsen står utførlig beskrevet i coveret.

Det er nesten beklagelig å gi ut noe sånt på CD; formatet gir Nerdrums omslagsbilde null gjennomslagskraft, og utgivelsen ser temmelig kjedelig ut, med en skikkelig stygg "spesialutgave"-header øverst. Men la deg ikke lure. På platen skjuler det seg årgangsprog av beste merke, noe jeg sier fullstendig uten peiling på prog. Jeg hevder imidlertid å ha en viss teft for melodier, og det er det melodiøse i all sin variasjon og lekenhet som er grunnstenen i prog, slik jeg har oppfattet sjangeren. Derfor våger jeg meg på denne merkelappen. Platen begynner helt uovertruffent med Try to Understand; en klassisk tverrfløyteintro følges opp av et standard basskomp, hammondorgel og småfuzzede gitarer som etter hvert legger seg ut i herlig lekent samspill med basslinjen i grunn. Vokalprestasjonene er ikke akkurat i eliteklassen (en av vokalistene, Helge Grøslie, sluttet i 1972 for å bli med i Titanic), men vokalen er da ei heller det som driver sangene fremover, men fungerer mer som en ledsager til musikken. Tverrfløyten er tidløs, og gjør seg merkbar i ujevnt fordelte porsjoner, like behagelig overraskende hver gang.

Den mer orgelbaserte Witches Daughter lider litt under den flate vokalen, som gis en langt mer fremtredende plass enn på den foregående, og sangen klarer aldri å heve seg til åpningssporets nivå. Det er imidlertid når vi skriver spor tre at det begynner å bli moro; Music for Our Children er nettopp det, etter ca 2:30 går sangen fra en småkjedelig, småsyret ballade over til en skikkelig sprudlende låt; de resterende fire minuttene spinnes rundt en rød tråd i form av en hektisk basslinje som repeteres i det uendelige uten at det noensinne blir kjedelig, stadig nye variasjoner legges over gjennomgangstemaet på en uovertruffen måte. På spor fire er vi tilbake i en mer vanlig låtstruktur, vi snakker amerikansk 70-tall à la CCR og Lynyrd Skynyrd, beklageligvis klarer jeg aldri helt å like vokalen, som også her funker litt middelmådig. Melodipartiene er imidlertid som på resten av platen usedvanlig lekne og artige, og hever sangen langt over gjennomsnittet til... tja, mye av norsk rock i dag, i hvert fall.

På Magical Garden klarer jeg omsider å svelge vokalforakten, og digge duetten om hvor trivelig det må ha vært å være norsk progrocker på 70-tallet:

Lay in the shady grass and float into the blue
The magical garden takes care of us
And it can help you too...

Sangen formelig oser Jefferson Airplane anno White Rabbit, både i tematikk og rytme, men det er så mye mer laidback, og så mye mer dvelende, noe som kontrastert til mer hektiske partier gir sangen en helt genial dobbelthet, et sted i grenseland mellom travelt stressende og hyggelig avslappende.

Etter en vakker liten fløytetrudelutt avrundes mastodonten med tittelsporet Friendship, som samlet passerer 25-minuttersmerket; det var denne låta som gjorde den opprinnelige LPen dobbel, og da Arne nektet å betale ekstrakostnaden, tok bandet ansvar og finansierte den andre delen selv. Og takk Gud for det. Sangen er, inkludert preludiet, i 8 deler, som dveler og vandrer, leker og løper om hverandre i et suverent oppkok som man selvsagt helst skulle hørt på vinyl. For hver av seksjonene solgte platen faktisk 1000 eks; et tall de neppe hadde nådd, hadde utgivelsen manglet denne prikken over i'en.

Det slående er at jeg garantert hadde veddet store penger på at dette bandet hadde vært amerikansk og fra 70-tallet, hadde jeg hørt dem uten å vite hvem de var. Produksjonen smaker for meg Vietnamprotest, post-hippie, prog, San Francisco og Route 66. Men så er det altså norsk, bakom står blant andre filmmusikk-duoen Geir Bøhren og Bent Åserud, med blant annet den sublime(?) musikken til norsk films action par excellénce, Orions Belte, på samvittigheten. Kanskje er det derfor jeg finner meg selv virkelig sette pris på denne utgivelsen; sett i forhold til sine amerikanske samtidige er den muligens ikke spesielt original eller banebrytende, men laget i Norge i 1971 fremstår platen som overjordisk tøff.

Hvor om enn er må jeg bare ta av meg hatten og bukke dypt i støvet for denne platen, og for de ansvarlige som har sørget for å gi den en ny utgivelse. Den gir langt mer nasjonal selvfølelse i denne anmelders sinn enn alle norske skimedaljer noensinne.

Groovissimo