cover

Defying Gravity

Vinnie Moore

CD (2001) - Shrapnel / MNW

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Fusion / Symfonisk rock

Spor:
Defying Gravity
Out and beyond
Last Road Home
Alexander the Great
The Voice Within
If I Could
House With a Thousand Rooms
Awaken the Madman
In the Blink of an Eye
Equinox
Emotion Overload
Between Then and Now

Referanser:
Tony MacAlpine
Joe Satriani

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Presisjonsonani

Lite imponerende oppvisning i hurtigspilling og klassisk harmonisering.

Folk som har spilt gitarbasert rock en stund vil sannsynligvis nikke gjenkjennende når de hører navn som Tony MacAlpine, Yngwie J. Malmsteen og... Vinnie Moore. Disse tre, sammen med en håndfull andre gitarister, satte standarden for hva enhver gitarlegende in spe måtte kunne i siste halvdel av 80-tallet. Teknisk overlegent, presist som et sveitsisk urverk, tempo som en Porsche med gassen i bånn. Kvantitetsgitar; den som klarer å presse inn flest toner pr. minutt vinner!

Det er lenge siden jeg var opptatt av skalaøvelser, og det kom derfor som en overraskelse på meg da et anmeldereksemplar av Vinnie Moores nye plate plutselig dumpet ned på skrivebordet mitt. Dette er mann som kan spille fort! Ikke "sinnsykt-fort-men-forbanna-grøtete" sånn som Ronny Tekrø. Men heller "uhyggelig - fort- og- så- presist - at- du- kan- tyde- hver -eneste -tone" –fort... Problemet er bare det at Tekrø spiller grøtete med energi, følelse og innlevelse, mens Moore for det meste spiller uten noen av delene. Det hele er så rent og maskinelt presist at man blir sittende og lure på om man hører på musikk eller matematikk.

Det finnes sannsynligvis en egen betegnelse på denne musikkstilen. Det er på en måte rock, men har langt mer til felles med symfoni i all sin pompøse prakt. Jazzrocken er også godt representert i lydbildet, men det går ikke an å kalle det jazz, heller. Avstikkerne til det latinamerikanske er for få og for svake til å kalle det noe som helst i den retningen. Det vi ender opp med er en eller annen form for "fusion" – en sammensmelting av mange forskjellige stilarter med jazzrock og symfoni som grunnmur.

Jeg plukket fram Moores andre album Time Odyssey fra 1988 og lyttet på et par av sporene derfra etter at jeg hadde hørt igjennom Defying Gravity. I løpet av de siste 13 årene har Moore blitt merkbart bedre på lydteknikk og -produksjon (han tror som så mange andre gitarister at det å spille gitar gjør ham i stand til å produsere sine egne plater), men det er liten utvikling å spore når det gjelder det musikalske. Defying Gravity høres faktisk ut som B-sida på Time Odyssey.

Det er forresten ikke helt sant. Det er tydelig at Moore har tilbragt noen timer med å høre på noen av de eldre platene til Al DiMeola og Paco DeLucia siden sist. Dette kommer spesielt godt fram i låtene Last Road Home, House With a Thousand Rooms og Equinox. Men – igjen – å spille latinamerikansk musikk krever glød, innlevelse og energi – noe Moore har litt lite av.

Defying Gravity er steril og kald. Musikken presenteres som en serie nøye gjennomtenkte matematiske formler, hvor Moores tekniske fortreffelighet skal være blikkfang til enhver tid. En nøyaktig oppmålt og mikset cocktail av symfoniske harmonier, synkoper, sær rytmikk, skalaøvelser og annen gitaronani. Tidvis svulstig og pretensiøs, med en musikkforståelse som daterer seg tilbake til den tiden hvor antall toner i minuttet var måleenhetene gitarister ble vurdert etter.

Det eneste tilløpet til spenning på skiva finnes i låta The Voice Within – dette er harmonisering av ypperste merke – men som vanlig drar Moore det såpass langt at det blir kjedelig. Platas høydepunkt er helt klart Emotion Overload – her er Moore innom et par gitarriff det står respekt av, og han minner tidvis om en annen mester i gitarsjangeren; Joe Satriani (i alle fall til han flipper ut i en eller annen reggae-greie som han tydelig sliter litt med å få liv i). Resten av skiva er forutsigbar og overprodusert, med klare referanser til Ritchie Blackmoore, spesielt i de mer meditative partiene av plata.

Vinnie Moore kan skalaøvelsene sine – og om noen bare kunne gjøre ham oppmerksom på at skalaøvelser ikke er det samme som musikk ville dette muligens vært et genialt album. Det er hevet over enhver tvil at Moore er en mesterlig gitarist, men han fungerer nok bedre som gitarist på andres låtmateriale, enn som komponist av sitt eget. Han gjør en langt bedre figur på Alice Coopers Hey Stoopid enn som soloartist. Her tror jeg nok at han havner i båsen "for spesielt interesserte".

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Information - Biomekano

(Rune Grammofon)

Totalt gjennomført plate. Burde vært gangbar som avgangsprøve på Arkitekthøgskolen.

Flere:

Bonnie Prince Billy - Beware
Helge Lien Trio - Live