cover

Blues Blast

Debbie Davies

CD (2007) - Telarc / AmpHeadMusic

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Moderne blues / Elektrisk blues

Spor:
A.C. Strut
My Time After Awhile
Movin' & Groovin'
Crawling King Snake
Howlin' For My Darlin'
Like You Was Gone
Where The Blues Come to Die
Sonama Sunset

Referanser:
Albert Collins
Sue Foley
Deborah Coleman
Tinsley Ellis
Tab Benoit

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Flinkiser møtes til hygge

Prakteksempel på en kontemporær bluesplate med alt på stell, men med mangel på sjel.

Notodden 07-aktuelle Debbie Davis er en stayer. Hun gjorde seg først kjent som komp-gitarist for Albert Collins i 90-årene. Pussig nok tok hun over denne jobben etter kjæresten Coco Montoya, som da startet en solokarriere. Senere har hun gitt ut en rekke plater, stort sett til gode kritikker. Hun er en dyktig gitarist, om enn noe ordinær i den store sammenheng, og en brukbar sangerinne. I tillegg får hun gratispoeng for å være en av få kvinnelige bluesgitarister.

Montoya bidrar i rikt monn på denne skiva, og den nære forbindelsen til nå avdøde Collins som begge har, kommer frem i det instrumentale åpningssporet A.C. Strut, der både Montoya og Davies viser at de har Collins-riffene i kroppen. Det er virkelig en fornøyelig start på plata. Begge viser inspirert og aggressivt spill som Collins ville nikket anerkjennende til. Jeg synes både Davies og Montoya til tider kan virke litt kliniske og skoleflinke på tidligere utgivelser, men denne åpningen virker mer lovende. Neste ut er Buddy Guys My Time After a While, en slow blues med flott spill av Davies og Montoya.

Gjest nummer to på Blues Blast er veteran-munnspiller Charlie Musselwhite, som alltid gjør sine saker godt. Jeg har imidlertid alltid synes han er litt overvurdert som munnspiller. Jeg liker han bedre som vokalist, og på Movin' and Groovin', som han har skrevet selv, tråkker han til og leverer et av platas høydepunkt. Davies kvitterer med en stilren solo, mens Musselwhite selv leverer en munnspillsolo som faktisk høres bedre ut en mye jeg har hørt på hans egne soloplater de siste årene.

Så er det tid for gjest nummer tre, Louisiana-gitaristen Tab Benoit, som Davies har samarbeidet med tidligere. Benoit er en mann som alltid får positive kritikker i internasjonal bluespresse uten at jeg helt forstår hvorfor. Jeg synes alltid det har manglet noe, kanskje fremfor alt særpreg. Her bidrar han på John Lee Hookers Crawling King Snake med vokal og gitar uten at det kommer i nærheten av å yte låten rettferdighet, etter min mening. Det blir litt som å dra ned på nabopuben og høre lokale helter gjøre blues coverlåter.

En liten digresjon: Etter min mening er det én årsak til at så få folk i dag synes blues er spennende; de har hørt et eller annet lokalt møkkaband dra gjennom gamle bluestravere med hylende gitar og whiskey-stemme og fått et inntrykk av dette er blues. Det er synd, for det blir som å dra på Smuget og finne ut at rock eller pop er dårlig på grunn av det som presenteres fra scenen. Hør et kvalitetsband før du drar konklusjoner, og vær klar over at det finnes 5 råtne bluesband for hvert bra.

Nok om det. Neste låt ut er Howlin Wolf-klassikeren Howlin For My Darlin', også denne med Benoit på gitar. Og den er omtrent så daff som Crawling King Snake. Davies har på ingen måte stemme til å reprodusere denne klassikeren med mening. Det blir omtrent like kjedelig som å lese en kommentar av Trude Ringheim i Dagbladet. Jeg har glemt å si noe om kompet – det er tett som fy med hele det gamle kompet til Ronnie Earl på plass. Det kan dessverre høres noe stivt ut i den forstand at man kan høre at de er leid inn for anledningen og ikke spiller fast med Davies. For øvrig låter det litt dødt og digitalt lydmessig.

Like You Was Gone er en mid-tempo sak som høres OK ut, mens Where The Blues Come To Die er småfunky kontemporær blues. Sistnevnte blir som en lørdagskveld med kona – det er koselig, men du kunne vel strengt tatt tenkt deg noe litt mer spennende. Det summerer i grunn opp hvordan jeg oppfatter denne plata. Det er aldri dårlig, og i enkelte øyeblikk som i A.C. Strut og Movin' and Groovin' svinger det skikkelig. Men det blir for mye plankekjøring og bærer preg av gode venner som møtes i studio til hygge og utveksling av riff.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo