The RH Factor

Roy Hargrove

CD (2003) - Verve / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Rhesus minus

Jazztrompetist Hargrove samarbeider med et kollegium av stjerner innen jazz og black music. Er resultatet noe du trygt kan bruke penger på?

Av Gøril Sæther

Del på Facebook18.08.2003

Roy Hargrove, veletablert jazzmusiker som for mange er kjent for sine jazzballader, har i følge seg selv nå "gjort noe han har drømt om lenge", nemlig å samle en rekke låtskrivere og artister til felles jamming og gjensidig beundring. Blant de mest celebre gjesteartistene kan man nevne Common, Q-Tip (tidligere medlem i A Tribe Called Quest), D'Angelo og Erykah Badu. Flere navn kan knyttes særlig opp mot den produktive hip-hop-scenen i Philadelphia og omegn (Paladino, Poyser). Med blant andre disse musikerne hengende rundt seg i studio, satte jeg sjela mi i pant på at Roy Hargroves RH Factor ville bestå av smektende ny-soul, noen spor bestående av improvisert trompetbriljans, en god del myk hip-hop, funky bass og flittig bruk av Rhodes-keyboard. Heldigvis var antagelsen ganske riktig, for dette er jammen likandes lyd.

Gildet åpner glitrende med låta Hardgroove (som filolog lurer jeg på om dette ordspillet kanskje burde vært unngått bare på grunn av dets latente forutsigbarhet, som dessverre gjelder utgivelsen som helhet). Med Hardgroove er stemningen satt: Roy Hargrove og hans tallrike ensemble framfører fengende og groovy souljazz, med ett bein i Miles Davis' poetiske jazzunivers og det andre i neo-soul. Sistnevnte sjanger synes å ha blitt et skjellsord for hardbarka jazzfans og kritikere som har fulgt Roy Hargroves karriere fra da han tok sin første blås. Til Hargroves forsvar kan man kanskje si at han ikke gjort annet enn å ta jazzen tilbake til der den startet, nemlig på gata i de fargedes nabolag, der han arrangerer - som det står på coveret - "an organic musical street party at the corner of hip-hop and bop". Her er det synkopert, slakk stil hele veien, kanskje ikke så streetwise, men desto mer stilfullt.

Høydare som kan trekkes fram på The RH Factor, er blant annet Common Free Style, der Common og Hargrove leker sammen og lager jazzmatazz. Pastor T er massiv, groovy til fingerspissene. Det er også vanskelig å ikke få sans for Poetry, en noe mer kontemplativ og rolig låt framført av Q-Tip og selve yppersteprestinnen av nu-soul, Erykah Badu.

Roy Hargrove har tatt opp tradisjonen til Guru (Gang Starr) og A Tribe Called Quest, som på tidlig 90-tall var noen av de første til å fusjonere jazz og hip-hop. Men der forgjengerne først og fremst lager hip-hop, tar Roy Hargrove begge sjangrene inn i salongen, sliper dem i kantene og lager kooosete stemning. For øvrig har plata en av de tøffeste coverne jeg har sett på lenge; jeg svelget den ørlille skuffelsen mine høye forventninger får ta noe av skylda for, og til gjengjeld fikk jeg en super plate og ditto veggplakat.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: