Magic Hotel

Toploader

CD (2002) - Sony/BMG / Sony/BMG

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Sing-a-long rock for radiospill

Toploader stiller sterkt i klassen for britisk harmonirock, men snubler i sine egne låter.

Av Pål M

Del på Facebook26.11.2002

Det finnes faktisk ikke altfor mange band som Toploader. Et band som så tydelig dyrket syttitallet og baserer seg på soul-fylt rock, litt glam, litt poprock og såpass glad og fornøyd er vel egentlig sjeldent i år 2002. De band som tydeligst ser tilbake tretti-trettifem år tilbake i tid, som for eksempel The Brought Low eller nykommeren Audioslave (Chris Cornell + Rage Against The Machine leker Led Zeppelin), dyrker vel det tyngre og dystrere prog-orienterte ved dette høyst verdifulle tiåret. Toploader derimot, har smilet til Herman's Hermits, og stiller gjerne opp til fest. Dancing In The Moonlight, deres tredje singel fra debuten Onka's Big Monka (2000), har du vel sikkert hørt litt for mange ganger. Toploader fikk også ganske bra gehør for singlene Achilles Heel og Let The People Know, og spilte sammen med Paul Weller på konserter i en lengre periode. Syttitallsreferansene er såpass sterke selv i bandnavnet, som for de som har kunnskap innenfor narkologien vet betyr en metode for å rulle sin hasjjoint. Toploader er da også ikke veldig musikalsk ulike deres tyngre og mariuhanasympatiserende herrer i The Black Crowes.

Tradrock i britisk variant med orgel og trampetakt er vel en mulig beskrivelse av musikken til Toploader. Her legges det opp til en sterk sing-a-long-effekt. For meg blir bandet gladvarianten av de mer triste og sutrete herrene i Soul Asylum, der begge bandene har en åpenbar kommersiell profil, med likheter både i vokal og lydbilde. Eller som bandet selv sier det i Following The Sun på Magic Hotel: "Though my head is aching/everything is fine." Selv bakrusen har altså sine kvaliteter, det må vel kalles en positiv innstilling til livet!

Hva så med Magic Hotel, som er deres andre langspiller? Frustrasjonen ble dessverre tidlig altfor høy da jeg spilte gjennom hele albumet. Jeg hadde et svare strev med å finne gode låter, hvis jeg hørte etter med kvalitetene fra Onka's Big Monka (2000) i bakhodet. På Magic Hotel er det få automatisk fengende låter, og jeg synes at ingen av dem setter seg selv etter flere forsøk. Bandet følger for så vidt den samme musikalske profilen, her finner vi vokalist Joseph Washbourns sterke bruk av drivende keyboards, og tekstene er på ingen måte gått over til noen depressiv modus. Travis gjorde jo akkurat dette i overgangen fra Good Feeling (!) (1997) til The Man Who (1999), der hurrapoprock ble til trist britisk emorock i løpet av et par år. Toploader prøver på sin side åpenbart å kjøre samme "winning team" som sist, uten å lykkes i å skrive gode låter. Jeg klarer faktisk ikke å trekke ut noen særlige lyspunkter heller - den mest fengende låten de leverer er Some Kind Of Wonderful, som dukker opp som en panisk pålagt coverlåt på slutten av plata, der det nesten kan virke som at bandet tenkte "ops, her får vi det ikke særlig bra til, så vi får ta å rappe noen andres catchy låter i stedet for å redde skuta". Ikke bra! Når bandet dertil ikke klarer å gjøre noe godt ut av denne coverversjonen, sitter jeg igjen med lua i handa og lurer på når plate nummer tre kommer, og om dette blir noe særlig til salg.

Feilskudd, bommert, nedtur, kall det hva du vil, men Toploader skuffer stort med dette etter å ha levert en fengende debutplate. Jeg gir ikke opp disse herrene helt, men jeg tror en sliping og spissing av låtørene til frontmann Washbourn kan gi bedre resultater enn Magic Hotel.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: