cover

Pluto

Seigmen

CD-EP (1992) Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Hardcore / Hardrock

Spor:
Fra X til Døden
Mono doomen
Korstoget
Skjebnen
Syndefloden

Referanser:
Metallica
Equinox

Vis flere data

Se også:
Ameneon - Seigmen (1993)
Hjernen er alene - Seigmen (1994)
Total - Seigmen (1994)
Metropolis - Seigmen (1995)
Radiowaves - Seigmen (1997)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Skrell, Pt. 2

Norsk undergrunnsrock blir brått uant mer interessant en vårdag i 1992.

Høsten 1991 vandret en turné i regi av NRF rundt på seks rockklubber på Sør- og Østlandet. Hver av rockklubbene sendte ut sine mest håpefulle i det som skulle være et lite utstillingsvindu til norsk undergrunnsrock i et gryende 90-tall. Billetten inkluderte Eternity fra Kristiansand, Oppned fra Porsgrunn, Ut Bakdøra fra Risør, Gul Tyv fra Arendal, mens Tønsberg stilte et band som nylig hadde skiftet navn fra Klisne Seigmenn til Seigmen. Kongsberg, min daværende studieplass, sendte på sin side Lick and a Promise som fanebærere, og da turnéen gjorde sitt inntog i byen, løste jeg da billett? Synd å si det, men nei. Etter grundige avveininger satte jeg meg på toget og dro tradisjonen tro på helgebesøk til den daværende dama. Ække fritt for at jeg har angra litt på det etterpå.

- Har du hørt Pluto av Seigmen? spurte en bekjent meg i Bø høsten 1992. Nei, kunne ikke si at jeg hadde det, svarte jeg lett beskjemmet. Etter en overbevisende tirade om mini-CDens hardtslående fortreffelighet, kvitterte jeg med en forsikring om at verket skulle hentes inn ved første anledning. Dagen etter gjorde den ovennevnte dama det slutt, og Tønsberg-kvintetten var vel ikke det som lå lengst framme mot panna da jeg litt etter satte meg på toget tilbake til militæret. Faktisk ble det til at jeg først innhenta Pluto et par måneder på den andre sida av kjøpet av Ameneon (1993), og det forrykket nok litt av mitt syn på bandets bejublede debutverk.

Pluto er nemlig et heksebrygg kokt på godt gammeldags ungdommelig overmot, dugnadsvilje og manager Øystein Ronanders private sparepenger. Da Seigmen styrte femlåtersrekka si mot Kai Andersens Athletic Sound i Halden, var ikke en produsent inkludert i regnestykket - den rollen tok gutta selv, og det er både fordeler og ulemper knyttet til akkurat det. På den negative siden legger jeg inn det faktum at det potente materialet ikke kom i mål på lydsiden, noe Seigmen selv bemerket selv allerede ved utgivelsen og i ettertiden: "Ikke at den hadde dårlig lyd, men den hadde ikke sounden vi ønska oss. Lyden er ikke gal den, men den er så rein! En stund etter innspillingen var vi begge vi to kommet til den konklusjon at vi var misfornøyde med vokal og bass." (Møklebust og Ljung til Rock Furore, 1/93).

For å hente fram den positive siden er det nesten nødvendig å hente inn et flyfoto av hvor norsk undergrunnsrock sto i 1992. I det perspektivet skinner Pluto i et temmelig særegent lys. Enkelte norske band, som sarperne Theo og Fredrikstad-thrasherne Equinox, hadde for så vidt begynt å få dreis på den hissigere delen av metallen, og rundt Blitz i Oslo hadde band som Life... but How to Live It og Stengte Dører fått norsk hardcore opp på europeisk nivå. Seigmen styrte på sin side inn i den norske undergrunnsfloraen med en energisk fusjon av metall og hardcore, ekstra smakstilsatt med elementer av goth, doom og en dæsj sakrale stemninger som topping. Med tanke på at produksjons-ulandet Norge på denne tiden så vidt hadde begynt å mestre lyden på mainstream pop à la Bjørn Eidsvåg og Anne Grete Preus, skulle det nok litt til å finne en produsent som kunne omsette Seigmens visjon i audio-signaler. Ikke en gang i den da sydende og mediefokuserte black metal-undergrunnen kunne man vel egentlig se relevante alternativer for fylling av produsentstolen.

Når man kikket i coverheftet til Pluto i 1992 kunne man nok lett få inntrykk av et band med nettopp black metal-ambisjoner. Bildene ser ut til å dyrke det okkulte og mørke, med overtoner av goth-romantikk. I tillegg kom Kim Ljungs ordknappe, men dertil symboltunge bruk av norske ordrekker som neppe hadde kunnet stille som pensum i videregående uten at vi hadde opplevd en seiglivet TV-debatt mellom liberale lærere og engstelige foreldre. For å eksemplifisere velger jeg like godt å trekke fram Fra X til Døden, en fantastisk energiutladning i et ambisiøst rammeverk av alternativ metall, prog og thrash, og videre Seigmens første og fremdeles høyverdige klassiker, frontet av en datidig karakteristisk guttural vokalisering fra Møklebust:

Ond sirkel - sirkulerer
Månen forfaller - forfaller ned
Tiden kaller - det ytterste mørket
Solen forfaller - forfaller ned

Fra ekstase til døden

Det øvrige materialet fra Pluto forsvant, til dels ufortjent, fra Seigmens liverepertoar fra og med bandets stilendring i 1994. Jeg sier 'til dels' fordi det er en temmelig stor avstand på kvalitetsstigen mellom Fra X til Døden til den relativt tomme fyllmassen Skjebnen. Kvalitativt sett hadde nok Mono Doomen på sin side til nød overlevd i liveutvalget dersom den ikke var metall, mens det er en regelrett synd og skam at Syndefloden, med dens dynamiske overlapping mellom to avdelinger av skrellende metallisk hardcore og smakfull lavmælthet, ikke fikk et lengre liv på scenen.

Når jeg nå har spart omtalen av Korstoget til slutt, er det fordi jeg synes den er talende for både Pluto som helhet og Seigmens status i 1992. Låta er en relativt seigt og modig meandrende vandring fra sakrale stemninger via sakte kokende metall mot et klimaks som aldri slår inn. En fabelaktig live-versjon av Korstoget på Hjernen er Alene EPen (1994) forteller tydligere enn noe at Seigmen ikke maktet å fylle ambisjonsnivået for sitt prosjekt med denne debuten, men det hadde man naturligvis ikke noen forutsetning for å vite da man hørte Pluto i 1992. Selv om Pluto høres temmelig spinkel ut i dag, var den i sin tid faktisk veldig modig og relativt skjellsettende i norsk rock. For Seigmens del etablerte den et rammeverk for videre drift - et rammeverk som allerede året etter ble for trangt for bandet selv og som på sikt førte dem over på en vei mot et langt større publikum enn de 22 som løste billett på Kongsberg høsten 1991.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Okkervil River - Don't Fall In Love With Everyone You See

(Jagjaguwar)

Elva er dyp og elva er bred, men Okkervil River navigerer stødig av sted.

Flere:

The Felice Brothers - Yonder Is the Clock
The Modern Lovers - Modern Lovers