cover

Oceans Will Rise

The Stills

CD (2008) - Arts & Crafts / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Poprock

Spor:
Don't Talk Down
Snow in California
Snakecharming the Masses
Being Here
Everything I Build
Panic
Eastern Europe
Hands on Fire
Dinosaurs
I'm with You
Rooibos/Palm Wine Drinkard
Statue of Sirens

Referanser:
Doves
Killers
The Music
Kings of Leon
U2

Vis flere data

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


The Fillers

Ble du skremt av omslaget? Bare vent til du hører platen.

Du kødder ikke med The Stills. Det gjør de ganske tidlig klart på Oceans Will Rise. En ting er at de har pakket platen inn i en glinsende svart, hodeskalledekorert sak som Kaptein Sabeltann ville gitt fire fingre og en busslast med overpriset sjørøvernips for å få kloen i. Noe annet er hvordan vokalist Tim Fletcher umiddelbart røsker tak i lytteren og krever R-E-S-P-E-C-T: Don't / Don't talk down / To me / Oh ah. Oh yeah.

Legg til et komp som innledningsvis høres ut som en blanding av Genesis' Land of Confusion, Bloc Partys Banquet og Fraggle Rock, og man skjønner at denne platen kommer til å bli en utfordring.

Nøyaktig hvor den moralske indignasjonen stammer fra er ikke godt å si, men det finnes dem som hevder at The Stills ble urettferdig neglisjert i en periode hvor folk løp beina av seg for å krone "det nye Joy Division" for noen få år siden. Det er godt mulig, men bandets nye utgivelse vil garantert ikke gjøre noe verken for anseelse eller ettermæle. Nå har de nemlig satt seg fore å bli "det nye U2" i stedet.

Hvis du fremdeles er interessert er det én god og én dårlig nyhet. Den gode er at resten av platen er flere hakk bedre enn den regelrett pinlige åpningen. Den dårlige er at det fremdeles er ting her som kan få selv den stolteste stadionrocker til å krympe seg.

Og, forresten, det er en dårlig nyhet til: Tekstene på denne platen. Styr unna for enhver pris! Ikke tenk på å åpne omslagsheftet en gang, for her snakker vi om det reneste pølsevev fra start til mål. Et par eksempler til skrekk og advarsel følger for ordens skyld lenger nede i denne anmeldelsen.

Men la oss ta lyspunktene først. The Stills vil gjerne spille rock i widescreen-format, og på Snow in California makter de å holde fokus på en radiovennlig melodi, samtidig som eggende synthbruk burde klare å presse et entusiastisk stadionbrus ut av selv små folkemengder. Pompøst så det holder, ja visst, men fengende nok. Bonuspoeng også for å treffe tidsånden perfekt med sitt klimaforandringstema, selv om en del Stills-fans på nettet insisterer på at sangen handler om "hvor gøy det hadde vært" med californisk snø (noe som for ordens skyld er helt normalt).

Det er også godt mulig å la seg sjarmere av Snakecharming the Masses, hvor klapperslanger med perkusjon hisser ting fremover. Tøft og mørkt, men hvor er melodien? Og når vi først er inne på ting som mangler, må gudene vite hva Tim Fletcher egentlig forsøker å fortelle oss med linjene Blind us with a calling to prayer / Whirling dervish / Dark black hair / Raising hell / Caned and Abled. Bibelske dimensjoner, der altså.

På singelen Being Here har gitarist David Hamelin forsynt seg av godteposen til The Edge, og lagt solide mengder delay på linjene sine. Du har hørt det mange ganger før, og tåler helt sikkert å høre det et par ganger til. Samtidig – og helt i tråd med hvordan det skal være – synger Fletcher med en slik patos at man frykter at høyttalerne skal svulme opp og begynne å sveve rundt i rommet. P4 burde elske denne.

Panic er inne på noe, der The Stills endelig makter å motstå fristelsen til å sprenge richterskalaen med nok et Bon Jovi-aktig refreng, men i stedet legger inn et ekstra temposkifte midtveis. Absolutt godkjent, med upåklagelig gitararbeid, og en middle eight som fungerer. Platens beste, tenker jeg vi sier.

Og det var det. Herfra og inn går det dessverre i utforbakke.

I Eastern Europa drar The Stills på Interrail til, eh, Øst-Europa og gjør seg store tanker om livet, kjærligheten og evigheten (nei, du vil ikke høre mer).

Dinosaurs vil helt sikkert gjøre stor lykke blant dem som syns at "Reisen til jordens indre 3D" er årets høydepunkt på kino. Og nei, dette er ikke et billig poeng om at det er dinosaurer i begge, men en advarsel om at her er det "what you see is what you get" for alle pengene – og med all respekt, man ser ikke all verden: The clouds are thunder and lightning / The ocean's level will rise / The earth will shake / Your windows will break / Tomorrow is all mine.

Rooibos/Palm Wine Drinkard er en innadvendt dommedagsvisjon i et syltynt heavy-arrangement som tar dusteriet til nye, parodiske høyder: What is this influence I am under / Fireworks erupting and thunder / (...) / Meteors / Shower / The earth here / A war / Down the rivers of blood / Where the junk rolls / Graffiti / I glow in the dark / So you see me. Vær så snill, kan noen stoppe denne mannen?

Avsluttende Statue of Sirens høres ut som en halvhjertet Toad the Wet Sprocket-outtake, og stort mer er det ikke å si om den saken.

Når sant skal sies er det ikke stort mer å si om Oceans Will Rise heller. En stor skuffelse, ja visst, men problemet er så fundamentalt at det er mer nærliggende å kalle det en avsporing. Verden trengte kanskje ikke et nytt Joy Division for fem år siden, men det siste vi trenger i 2008 er et annenrangs The Killers. Det er fristende å avslutte der vi startet, med Tim Fletchers indignerte tordentale til verden: Don't, don't talk down to me / Your head is moving side to side / Our temperatures rise / I hear the Devil outside.

Et tips: Slipp ham inn. Du har absolutt ingenting å tape.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo