cover

Mt. St. Helens Vietnam Band

Mt. St. Helens Vietnam Band

CD (2009) - Dead Oceans / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Lo-fi / Garasjerock

Spor:
Who's Asking
Masquerade
Cheer for Fate
Anchors Dropped
Going on a Hunt
A Year or Two
Albatross, Albatross, Albatross
Dull Reason
Little Red Shoes
En Fuego
On the Collar

Referanser:
Wolf Parade
Meat Puppets
Modest Mouse
The Nomads

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Dante's Peak

Mye skrik og anstendige mengder ull fra debuterende familieband.

Det er ikke vanskelig å se for seg at Mt. St. Helens Vietnam Band er nok et av disse bråmoderne bandkollektivene, bestående av minst femten bandmedlemmer, samt eventuelle barn og husdyr. Etter alle solemerker har de både pauker, cymbaler, xylofon og fløyte i besetningen, dyrker sine egne grønnsaker og kjører rundt i bandbuss som går på biobrensel. Bandnavnet gir så intense assosiasjoner til hippier i matchende kjortler, at det ville være naturstridig om de ikke delte minst fire bandmedlemmer med The Polyphonic Spree eller Dark Meat. At plateomslaget ser ut som et par gardiner fra 1966 bidrar heller ikke til å svekke forutinntagelsen.

Men hei, hva er dette for noe? Bandet er sammensatt av skarve fem bandmedlemmer - og de spiller rufsete indierock, jo!

Pussig, men litt research avslører raskt at dette bandet vet hvordan man skal skaffe seg oppmerksomhet. For Mt. St. Helens Vietnam Band er på ingen måte et nytt band: Fire av fem medlemmer har holdt det gående siden tidlig 2000-tall under navnet In Praise of Folly. Den eneste endringen som følger med navneskiftet er at vokalist og låtskriver Benjamin Verdoes har fått med seg adoptivsønnen Marshall (14) på trommer. I tillegg har man satt sin lit til at hypemaskineriet på nettet skulle fange opp den pussige MySpacen, som på et tidspunkt bare besto av et knippe animerte bilder av ugjenkjennelige bandmedlemmer og surrealistiske videosnutter om farene ved å sykle uten hjelm.

Forutsigbart nok gikk det ikke mange ukene før et utall blogger begynte å røre om "Seattles mest spennende band" og "mystiske kunstnere med grandiose ambisjoner".

Mye støy, altså, men nå som katten omsider er ute av sekken, er ikke dette noe mer magisk enn et ok rockeband med et pussig navn, en 14 år gammel trommeslager og en trivelig debutplate. Og for all del, det enkle er ofte det beste.

Det hele starter friskt med Who's Asking – en fin sak som burde gjøre nytten for alle som liker indierocken sin krydret med doble gitarer, temposkifter og popete harmonier. Tenk en dose tidlig Wolf Parade, tilsatt en liten dæsj Lemonheads, og et deilig, sommerlig driv. Rett og slett trivelig.

Det er et knippe solide sanger på denne platen: Masquerade beveger seg i Hives-land, med en pussig viktoriansk bro midtveis, og et par partier med Brian May-aktig gitargnukking som balanserer helt på kanten – samtidig som unge Verdoes står frem som en overraskende habil trommeslager.

Anchors Dropped er også trivelige saker, med sine rastløst loopende gitarer, mens Going On A Hunt er call and response for alle pengene. Og på en plate med mye underlige tekster, er "I'm going to spear the mighty giant squid/I'll steal its ink to write you a letter" blant det mer elegante. At samme sang i neste øyeblikk varter opp med "Did you forget, I'm going on a hunt / The traps are set, I want you to know / I'm going to kill the mighty animal / to stuff their heads / to hang around you when you're alone" får så være.

Elegant titulerte Albatross, Albatross, Albatross fortjener også noen ord der den spretter rundt som en liten powerpop-prog-kavalkade (og det er slett ikke så ille som det høres ut). At det er mulig å få denne suppen med like doser The Strokes, At The Drive-in, Fugazi og klassisk tungrock til å høres såpass frisk ut er et solid vitnesbyrd på det bor mye i dette bandet.

Når det er sagt, er det mye her som ikke henger helt sammen. Sanger som A Year Or Two, Dull Reason og Little Red Shoes bruker mange av de samme triksene som de beste sporene tidligere på platen, men sliter med å lette fra bakken. Likevel er disse å foretrekke fremfor sistesporet On the Collar, som holder det gående i over syv minutter med cello, fiolin, bratsj, pauker og cymbaler, uten å ha annet å by på enn et i overkant siruptungt refreng.

Produksjonen bobler heller ikke akkurat over med detaljer, og kan i perioder virke noe flat. Selv velger jeg å ta tvilen komme produsent Scott Colburn til gode, og antar at dette er gjort med hensikt for å fremheve den upolerte garasjerocknerven som bandet utvilsomt innehar.

Alt i alt en mer en godkjent debutplate, dette, men folk på jakt etter "mystiske kunstnere med grandiose ambisjoner" vil nok bli en smule skuffet. Det burde likevel ikke hindre noen i sjekke ut hva spetakkelet dreier seg om. Start gjerne på bandets MySpace, la dustete instruksjonsvideoer være dustete instruksjonsvideoer og lytt på Who's Asking, Anchors Dropped og Albatross, Albatross, Albatross. Der har du indrefiléten.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Jamey Johnson - That Lonesome Song

(Mercury)

Ei nesten heilt ny stemme frå nabolaget til Hank Williams tar ein sylskarp innersving på det aller meste av dei siste åras countrymusikk.

Flere:

OutKast - Speakerboxxx/The Love Below
St. Vincent - Actor