cover

Fire at Will

The Bloody Hollies

CD (2003) - Revolver Recorrds / Indie

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Garasjerock / Punk / Blues

Spor:
Downtown Revolver
Hard-Bitten
Swing
Yeah Yeah
Blood Pressure
I Need Love
Emergency Shutdown
Strip
Tired of This Shit
Penetrate
Dog Fight

Referanser:
The Hives
The Datsuns
MC5
Iggy & The Stooges
Captain Murphy

Vis flere data

Se også:
Who to Trust, Who to Kill, Who to Love - The Bloody Hollies (2007)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Blodrock

Tøff, blodig garasjerock med riktig holdning, om ikke rett lyd.

Jeg hadde aldri hørt om The Bloody Hollies før jeg fikk plata i posten, men jeg ble veldig positivt overrasket. De ser ut som et typisk collegeband fra en dårlig amerikansk komedie, men ikke la deg lure av det kjipe coveret. The Bloody Hollies er en energibombe av en trio som kan sitt håndverk til det fulle. Jeg synes ordspillet funker bra som bandnavn, selv om det skal sies med en gang at de ikke har noen musikalsk referanse til salige Buddy Holly.

Fire At Will framstår som en lavbudsjettinnspilling (like over demostadiet), og det oser energi, råskap og spilleglede av albumet. Vokalist og låtskriver Wesley Doyle er også produsent på plata og jeg synes han generelt gjør en god jobb. Det kommer imidlertid noe skurr midt i noen av sangene av og til, om det er med vilje eller om det bare er på den CDen jeg har vet jeg ikke, men det ødelegger noen av låtene, spesielt Hard-Bitten og I Need Love.

Bandet er uansett så fullt av energi at jeg blir andpusten og får blodsmak i kjeften når jeg møter lyden fra høyttalerne. Albumet har mange tøffe riff og soloer som oppmerksomhetsfangere, og jeg synes at de har fått til en riktig god og tro retrolyd i gitarene. Trioen gjør det bra på skive, men de må nok ha med seg en ekstra gitarist på scenen om de skal få til det samme live - et format jeg gjerne ser dem i dersom de en gang roter seg innefor landegrensene. Vokalen er rå, hard, skitten og full av energi, og den rå skrikevokalen i kombinasjon med tynne gitarer sender mer enn ett minne i retning The Hives.

Plata åpner med Downtown Revolver, en skikkelig boogierocklåt i god Captain Murphy-stil som får rockefoten til å gå med en gang. Den føyer seg inn i rekken av de sangene jeg synes er best på denne plata. I samme kategori finner jeg også Strip, med sitt hookline riff og Doyle som legger plenty sjel i vokalen. Tired of This Shit er på sin side en herlig og happy rockelåt, uten skrikevokal men like fullt med en kledelig, tøff tekst: "If you wanna have a good time, buy your own beer!" mens Swing besitter enkle og geniale vers og små sjarmerende surheter i vokalen.

Plata er veldig stilrein, rock'n'roll hele veien, noe jeg personlig fort kan finne på å være fan av. Man vet hva man får og den kan spilles på fest i et strekk uten å måtte skippe over noen sanger. Lydbildet er skittent og rufsete akkurat slik garasjerock skal være. De har klart å beholde drivet og energien i musikken gjennom hele plata, hvilket gjør at plata skiller seg ut fra brorparten av garasjebanda som har Iggy and the Stooges som idoler. The Bloody Hollies behersker selvfølgelig også kunsten å være kort og straight-to-the-point: Den lengste låta lander på stilreine 3:45.

Oppi all moroa har jeg likevel et par ting å utsette på albumet, og det gjelder særlig det lydtekniske. Først og fremst synes jeg det høres ut som om de har arva trommene fra et skolekorps. Tenker da spesielt på skarptromma. Det kunne også med fordel vært litt mer trykk i stortromma, og det er litt irriterende at dette er ting de lett kunne jobba litt mer med i studio før de ga ut plata. Den andre tingen er at bassen burde vært stilt høyere. Det blir et unødvendig lavt trykk under låtene når bandet er mikset lavt i rytmeseksjonen, det er rett og slett for dårlig balanse i lydbildet. The Bloody Hollies fortjener bedre.

I det perspektivet kommer jeg ikke utenom at The Hives gjør en bedre jobb, men The Bloody Hollies er tross alt ikke så langt bak. Dette er bandets første fullengder, en plate de kan være stolte av. Jeg ble faktisk så gira av dette at jeg svingte innom nettet og fant to sanger fra deres så langt nyeste album If Footmen Tire You (2005). Lydbildet er mye bedre balansert, trommelyden er mye, mye råere og de har fått med seg en ny gitarist. Det låter fett! Jeg tror vi har mye god rock i vente fra disse gutta, og jeg gleder meg som en unge til å høre hele fortsettelsen.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Yo La Tengo - I Am Not Afraid of You and I Will Beat Your Ass

(Matador)

Dei er i alle fall ikkje redde for å utfordre deg, og ja, dei 'will beat your ass', skråsikkert.

Flere:

The National - High Violet
Richmond Fontaine - Post to Wire