A Temporary Dive

Ane Brun

CD (2005) - V2 / DetErMine / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

En flyktning krysser sitt spor

Litt mer slentrende nå, men fortsatt herlig, herlig. Ane er tilbake!

Av Tonje Levernes

21.02.2005

Etter å ha levert det imponerende debutalbumet Spending Time With Morgan (2003), er Ane Brun tilbake med en ny plate. Hodet med de lyse englekrøllene er for lengst stukket ut av svenskehulen, og om vi garasjerock-fikserte nordmenn klarer å konse litt ekstra, får vi kanskje et bedre glimt av henne enn vi fikk forrige gang. Det virker imidlertid som om hun har fått bedre dreis på PR-apparatet sitt nå, og ingenting gleder meg mer enn at antallet Brun-fans sannsynligvis har blitt multiplisert med fem etter at A Temporary Dive kom til platebutikkene.

Ane har forandret litt på stilen sin siden sist. Forrige skive inneholdt låter med relativt stram og tradisjonell pop-oppbygning, med vers, broer og refreng som dannet en veldig progressiv og episk utvikling, men nå har hun tatt seg friheten til å lage mer sirkulære og stemningsskapende sanger. Hun har også benyttet seg mer av potensialet i stemmen sin, noe som kombinert med den nye, improvisatoriske stilen har resultert i et album med mer jazz-, og ikke minst blues-preg enn det forrige. Dette gjelder selvfølgelig ikke alle sporene, men det virker som om Brun har begynt å ta i bruk en annen komposisjonsteknikk nå, hvor melodier baseres på små ideer som hun slår seg mer løs med. Og resultatene går litt begge veier.

Førstesingelen My Lover Will Go er rett og slett helt fantastisk. Jeg har aldri hørt en jente fange Jeff Buckleys ånd i så stor grad som her, og det er ikke vanskelig å høre at hun har latt seg inspirere av hans herlige Lover, You Should've Come Over. Men hun har i tillegg til den svært kledelige bluesdrakta latt låten få en drivkraft som ikke ligner noen ting, sannsynligvis en kombinasjon av gjennomført arrangering og en perfekt og engasjerende vokal som lager en forferdelig fin uttrykksmessig utvikling. Sistesporet Fight Song er også en veldig vellykket, intens sang som nagler deg fast og gir deg en bittersøt smak i munnen. Nevnte jeg intens? Veldig intens.

Forrige album inneholdt noen få, sprudlende låter hvor Ane Brun virkelig slapp løs cowboyen i seg og bare lekte seg. Vi finner de her også! Balloon Ranger er en kjempetøff atmosfæreskaper som tar oss rett med til der coyotehundene gror, mens Song No. 6 er både sprelsk og herlig slentrende på en gang, og ved å ha fått Ron Sexmith med på laget har denne sangen rett og slett blitt dritkul.

Det er ikke så mye her som går trått, men noe er det. Tittelsporet A Temporary Dive og Rubber & Soul er veldig typiske Ane Brun-låter, men blir fort kjedelige i lengden. Av sistnevnte oser det Damien Rice lang vei, og selv om vi liker Damien Rice, så trenger låta litt mer harmonisk utvikling og/eller variasjon i uttrykket. Hele Rubber & Soul blir som satt i parantes, den er for forsiktig, for unnskyldende - det verste er at jeg hører melodien har stort potensial, og at det kunne blitt gjort mye mer spennende med enkle grep. Jeg ble også littegrann skuffet da jeg fikk høre Ane covre siste del av Didos Klage, her kalt Laid In Earth. Henry Purcells arie har blitt et yndet framføringsobjekt for mange på grunn av den nydelige, spesielle barokkharmonikken og en spennende rytmikk, noen elementer hun her ikke har valgt å utnytte. Det blir på en måte veldig tamt med viseklimpring og en liten maj7 her og der... Produsent Katharina Nutall har laget et nydelig strykearrangement mot slutten, som surrer og går helt til vi har glemt selve sangen. Men i en nydelig arie som denne bør ikke vokalen bli sekundær, og det blir den fordi den mangler intensitet. Det er vanskelig å få inntrykk av at Ane synger om noe sørgelig, og jeg må si at Jeff Buckley i sin tid gjorde sin versjon tre ganger bedre.

Men selv om det er to-tre låter frøken Brun kunne ha strammet opp litt, så er det helhetlige produktet veldig, veldig bra. Det er enkelt å skille sporene fra hverandre, samtidig som det er en gjennomgående helhetlig stil som binder det hele sammen. Likte du det forrige albumet liker du dette, og er dette første gang du hører om denne dama, tror jeg det er en ganske stor prosent for at du får en positiv overraskelse. Dette er kvalitet, nok om den saken.

Groovissimo

Shining - Blackjazz

Uansett hvor gammel du er bør du nesten få tillatelse fra mammaen din til å høre på dette.

Flere: