cover

The Dreamer

Kid Andersen

CD (2007) - Blue Mood / Grappa / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Rhythm & blues / Funk / Bluesrock

Spor:
The Dreamer
Dig the Pain
Rocket Fuel
Jezebel
Twist of the Century
My Baby Lee
Soul City
The Nightmare
Serve Me Right to Suffer
A Better Day
Conclusion
Take It Slow

Referanser:
Fleetwood Mac
Albert King
Charlie Musselwhite
The Seatsniffers
Vidar Busk

Vis flere data

Se også:
Greaseland - Kid Andersen (2006)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Kid med voksesmerter

Kid Andersen er en fenomenal bluesgitarist, på vei til å bli en av de beste i sin generasjon.

Kid Andersens karriere er et lite eventyr. Et eventyr som begynte i Telemark, fortsatte på Muddy Waters i Oslo og endte i USA. USA-eventyret er på ingen måte slutt, og et foreløpig høydepunkt er hans Handy Award for beste kontemporære bluesalbum for Charlie Musselwhites Delta Hardware, der Andersen hadde mer enn én finger med i spillet. På The Dreamer fortsetter han å tøye grensen for blues på samme måte som Musselwhite ofte gjør, noe som resulterer i en bluesplate som setter krav til lytteren.

Vi har i Norge i dag en liten generasjon bluesgitarister som kan alle triksene innen blues pluss noen til, men som ikke uten videre vil begrense sin musikk til blues i tradisjonell forstand. Hvis vi ser bort fra Vidar Busk, som jo er litt eldre, har vi Aamund Maarud, Kjetil Grande, Ronnie Jacobsen og sist men ikke minst Kid Andersen. Alle har bevist at de har internasjonalt format over gitarspillet sitt, men samtlige vil noe mer. Man kan mene mye om dette, og mange mener noe om det. På den ene siden er bluesfolket som klager sin nød over at "deres" artister inkorporerer andre musikkstiler og går nye veier. På den andre siden er "resten" som applauderer at bluesen får nye impulser, da de sannsynligvis aldri helt har skjønt vitsen med å spille tradisjonell blues.

Selv er jeg midt i mellom et sted. Jeg forstår godt behovet for at unge musikere som elsker musikk vil strekke på vingene. I tillegg er det jo definitivt lettere å treffe et større publikum med mer kontemporær musikk. Men samtidig er det grunn til å spørre hvor lurt det er å forlate sin lest for mye. For det er ingen tvil om at man fort kan forskreve seg i forsøket på å bli mer kontemporær og vidtfavnende. Og om det åpner portene til blues for yngre lyttere ved å eksperimentere, kan man saktens diskutere.

The Dreamer bærer etter min mening preg av å ville litt for mye. Her er relativt tradisjonell blues som Serve Me Right to Suffer av Jimmy Dawkins, der Andersen viser med all tydelighet at han er en strålende bluesgitarist, med naturlig frasering og en egen stemme. Dette kommer ikke minst frem i hans egen A Better Day, som er en tour de force for Andersens gitar. Han har en unik autoritet i gitarspillet, med tanke på hans relativt unge alder. Låten bygges tone for tone, og når blåserne faller inn med dempet eleganse er det nære bluesnirvana. Kid Andersen er i ferd med å bli en av sin generasjons beste bluesgitarister.

Videre finnes her låter som Soul City, der Andersen lykkes med å bygge bro mellom musikalske stilarter. Det svinger enormt av denne hyllesten til soul, og når Andersen klemmer til med noen helt utrolig fete Albert King-løp i soloen, så er det stas. Men finnes også øyeblikk på The Dreamer hvor det går mye tråere. Dig the Pain, Rocket Fuel og Jezebel fortsetter i samme stemningsmessige farvann som Greaseland. Her utforskes det blåe, mørke landskapet som er bluesa men ikke blues. Jeg synes det kladder mye mer her enn på Greaseland. Det er noe traurig og seigt over det hele som denne anmelderen ikke klarer å sette pris på. Låtmessig er det svakere enn på Greaseland.

Andersen er på The Dreamer tydelig inspirert av britisk blues på 60-tallet, og tittellåten kunne vært et hittil ukjent spor fra Peter Greens Fleetwood Mac. Twist of the Century er spagetti-western musikk og kunne glidd rett inn en Tarantino-film. My Baby Lee er tilegnet kona, får vi tro, og nyter godt av akustisk munnspill fra Rick Estrin. The Nightmare er en marerittaktig visjon som strekker seg over 10 minutter, og det er for lenge for å holde interessen oppe hos denne lytteren. Plata avsluttes med Jimmy Reeds Take It Slow, gjort på Kids egen måte, med Earl Hooker-lyd i gitaren, space-orgel og 70-tallskoring. Jeg har vel hørt bedre Reed-covere.

Det som redder plata fra å sprike alt for mye er Andersens band, og da spesielt rytmeseksjonen som leverer gjennomført superbe prestasjoner uansett sjanger. Det er en groove i bunnen av alt Andersen gjør på The Dreamer som man må ta av seg hatten for. Og det er jo et veritabelt stjernelag han har fått med seg i studio. Jeg skulle bare ønske at dette potensialet hadde blitt ivaretatt bedre. Kanskje det ikke hadde vært så dumt å safe litt mer og holde seg hakket tettere til bluesen?

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


William Hut - Versus the End of Fashion Park

(Banana Party)

Du verden så treffsikker han er i sin melodiførsel, denne vemodige vestlending.

Flere:

Diverse artister - Song of America
Pink Mountaintops - Outside Love