Genre:
Rock
Stiler:
Indierock / Elektronisk / Drømmepop
Spor:
The Children
Ambling Alp
Madder Red
I Remember
O.N.E
Love Me Girl
Rome
Strange Reunions
Mondegreen
Grizelda
Referanser:
Animal Collective
MGMT
Toto
Eurythmics
Madness
Se også:
All Hour Cymbals - Yeasayer (2007)
Overbevisende
Yeasayer er i storform, og viser seg fra en livligere, mer leken og mindre alvorstynget side.
Del på Facebook08.02.2010
Ryktene har versert, lyden av Yeasayer skulle være klarere og mer poppete på Odd Blood. Første stikk gikk til ryktene da bandet i høst slapp singelen, Ambling Alp. Bandet hadde valgt en litt mindre etnisk vri, og fått et friskere uttrykk. Ambling Alp bygget opp under forventningene der den utporsjonerte en dose lykke-endorfiner hver gang den lekte seg i øregangene. Og med denne mektig, lille teaseren takket Yeasayer farvel til tiåret de var med å definere, for å ønske 2010 – med sin innebygde sluttstrek for gamle trender – velkommen.
Altså, ingen blanke ark og nye fargestifter for Yeasayer, men heller et lovende, påbegynt maleri.
En liten rekapitulering: Brooklyn var 2000-tallet i indie-verden. Springbrettet for de som ville kreere noe nytt, utprøvende, tankevekkende og alternativt. Yeasayer tok skikkelig sats og landet sin eklektiske blanding av etniske rytmer, lavmælte messing og psykedelia på debutplaten, All Hour Cymbals. En plate som ble hypet i øst og vest, og som trillet terningene til maxi-yatzy – gang på gang. Noe særlig mer etter debuten hørte vi ikke – bortsett fra låten, Tightrope, som er å finne på hiv/aids-samleren Dark Was The Night.
Det viser seg at Tightrope var den siste låten vi skulle høre fra Yeasayer fra de ytterste yeasayerske kanter, for denne gang. Den gjennomskinnende world music, messende gjennomgangstonen som trollbandt indie-verden på All Hour Cymbals er nå mer diskret, og lydbildet på Odd Blood er reversert – rett og slett snudd på hodet.
Den dempede trommingen har blitt til fremtredende, klokkeklare beats. Vokalen er varmere, tydeligere og vesentlig mer tilstede. Messingen er i større grad byttet ut med rene toner, og de psykedeliske gitarene er erstattet med synth, elektronica og skruknapper. Sier man at bandet var påvirket av 70-tallet på debuten, er det ikke feil å påstå at de nå har omfavnet 80-tallet, samtidig som de snuser på 90-tallet (O.N.E og Love Me Girl). Det høres ekko av både Eurythmics, Toto og techno. I tillegg flørter de med skaens rytmiske blåserekker (Mondegreen).
Odd Blood viser en ny side av Yeasayer. En side som er mindre diffus, mer livlig og ikke fullt så etnisk-inspirert. Samtidig er det ingen tvil om at det fremdeles er Yeasayer, Yeasayer i storform.
Låtteften og den eglende kreativiteten til Yeasayer manifesterer seg på Odd Blood. Et album som fremstår som gjennomtenkt til fingerspissene. Åpningssporet, The Children, er så skrudd og vridd at man ved første lytt tror høyttalerne har tatt kvelden. Det er både manisk, dystert og vakkert, hvor det eneste som flyter er trommene. Albumet virker også å være tiltenkt vinylformatet med en tydelig A og B side. Grunnsteinen i de første fem låtene (foruten åpningssporet) er episk pop; tilbakelent, alvorlig og spekket med hooks. De resterende fem er tempofylte, livlige og bastante.
Odd Blood har på imponerende vis blitt en plate uten noen synlige dødpunkter, og Yeasayer har uten tvil vært gjennom en forvandling, eller en finpuss siden debuten – og det uten å rokke ved grunnpilarene i det yeasayerske uttrykket. Noen vil kanskje savne det utpregede etniske. Men det var begynnelsen av 2000-tallet, da Brooklyn var en smeltedigel av ulik påvirkning fra den (andre- og) tredje verden. Nå er det et nytt tiår – forhåpentligvis et gledens tiår – som skal defineres. Og Yeasayer fornekter seg ikke denne gangen heller.
Siste anmeldelser
Artikler, nyheter
Daniel Norgren, Driv 26. januar 2012
Med blues i blodet og soul i stemmen varmet Daniel Norgren vinterkalde Tromsø. En strålende konsertkveld som også innbefattet comeback med Tommy Tokyo - nå som soloartist.
Vidar Vang på veien
Med skamrost nytt album i ryggen gjør Vidar Vang fire konserter i Nord-Norge denne uken, resten av landet følger utover vinteren.
RIP Anders Askildsen Eikås
Trommeslageren i Honningbarna omkom i bilulykke.
Groovissimo
The Modern Lovers - Modern Lovers
(Beserkley / Sanctuary)
Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.
Tidligere:
For oss som digget den indie/world-sounden i det siste albumet så er dette kanskje i drøyeste laget (mot zynt/pop).
Men det er så mye kvalitet i dette bandet at jeg kjøper det 99.9 %.
TorgeirAasen
Men ikke med en gang... Jeg var skeptisk da Ambling Alp kom ut før jul, og skuffet etter første gjennomhøring. Jeg er veldig glad i All Hour Cymbals, og dette oppfattet jeg som noe helt annet.
Men etter flere runder på iPod'en så endret inntrykket seg. Dette er en av årets plater jeg har spilt mest, og det er selvsagt fordi den er meget bra.
"Madder Red" er nok min favorittlåt. Den gir meg samme a-ha opplevelse som jeg fikk første gang jeg hørte Depeche Mode sin fantastiske "Violator" på slutten av åttitallet.
Alt i alt digger jeg Odd Blood. Selv om det fortsatt er noe helt annet enn All Hour Cymbals, så er det en tydelig Yeasayer-plate som er like bra på sin måte.