The Last Temptation

Ja Rule

CD (2002) - Murder Inc. / Def Jam / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Ja Rule ruler ikke

Ja Rule er blitt kjent for mange gjennom musikkvideoene til Jennifer Lopez og Ashanti. Det er ikke så vanskelig å skjønne hvorfor.

Av Gøril Sæther

04.02.2003

J-Lo hadde med seg Ja Rule som gjesteartist på hiten I'm real, og Ashanti samarbeidet med ham på Always On Time. På den måten etablerte han seg som et kjent ansikt på europeisk MTV. Det skyldes kanskje at plateselskapet ikke stolte på at artistens egen nyutgivelse hadde hitpotensiale nok til å fremme seg selv. Og det med rette. Ja Rules tidligere plater har solgt til platina i USA. Etter å ha hørt på The Last Temptation kan jeg ikke skjønne annet enn at Ja Rule neppe ville fått stor oppmerksomhet på denne siden av atlanteren, hadde det ikke vært for de to nevnte kvinnelige artistene.

Det mektige plateselskapet Murder Inc., med lablene DefJam og DefSoul, har blant annet Ashanti, Musiq og LL Cool J i stallen. I forhold til andre hip-hop-artister blir Ja Rule (aka Jeffrey Atkins) stående som en ganske blek kopi av flere hip-hop-legender; den knallharde outsideren som vokser opp i forstadsghettoen, som ser vennene dø på gata, som tatoverer store hip-hop-legenders navn på en veltrent overkropp dekket av tunge gullkjeder, og som selvsagt hyller de samme legendene i låtene. Disse inneholder også rikelige "four letter words". Men alle klisjeene blir ganske malplassert i Ja Rules skikkelse. Plata gir inntrykk av at Ja Rule mangler karakter som artist. Den mektige platebossen Irv Gotti har produsert en middelmådig skive og Ja Rule er rett og slett kjedelig å høre på. Det virker som om man har valgt å prøve å gjenskape noe som har vært, kanskje med Notorious B.I.G. og 2Pac i bakhodet, i stedet for å skape noe nytt. Ja Rule har for det første ingen imponerende stemme, for det andre sier han bare ting som andre hip-hop-artister har sagt før ham, og for det tredje byr han musikalsk sett på gammelt nytt. Dette smaker lettvint, raskt produsert samlebåndsmusikk. At artisten har gitt ut fire plater på fire år er også sjelden et tegn på kvalitet.

De to første sporene er ok; Thug Lovin er en fin soulpreget hip-hop-låt. Høydepunktet er samarbeidet med Ashanti på Mesmerize og The Pledge Remix, som også låter bra. Og dette er de første sporene. Altså er resten av låtmaterialet et langdrygt nachspiel.

Det er et ordtak som lyder "jo flere kokker, desto mere søl". Uttrykket passer dessverre ganske bra for å beskrive Ja Rules fjerde album. Produsenten Irv Gotti har muligens prøvd å gjøre utgivelsen mer spennende ved å hente inn en rekke gjesteartister. Bak alle låtene skjuler det seg en skokk anonyme bakmenn som håver inn pengene og skyver hovedartisten i forgrunnen. Det er også bemerkelsesverdig at Ja Rule på sju av tretten sanger opptrer sammen med andre artister, for eksempel med Ashanti, Charli Baltimore og Bobby Brown. Han har hentet sanger fra Stevie Wonder og Lenny Kravitz med vekslende resultat. På låta Murder Reigns gjenoppstår meloditemaet på en av puddelrockens perler: Africa av Toto. Jammen har han ikke samplet Tupac Shakur også: The Pledge Remix inneholder elementer fra 2Pacs So Many Tears. Men det noe helt annet når 2Pac sier "Is there heaven for a 'G', remember me, so many homies in the cemetary, shed so many tears". Ja Rule fremstår nærmest som en slags parodi på den typiske gangster-rapperen og det å sidestille seg med Tupac Shakur vil muligens snarere skade hans kredibilitet enn å gavne den. Dessuten bør man heller bli bedre kjent med Murders nye stjerneskudd Ashanti i stedet for å bruke penger og energi på en plate som dette.

Men Ja Rule medvirker som produsent og låtskriver på samtlige sanger. Det er da noe.

Groovissimo

The Lionheart Brothers - Dizzy Kiss

Med smittende popmelodier, storslagen rockfølelse og fremfor alt fem hjerter som banker intenst for musikken, kommer The Lionheart Brothers svevende.

Flere: