cover

11-22

The Loch Ness Mouse

CD (2005) - Perfect Pop / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Gylne trompeter, saksofoner i sølv.

10 sanger, 36 minutter og 49 sekunder. Akkurat passe lenge. Akkurat passe perfekt.

The Loch Ness Mouse er tilbake. Men det er ikke sikkert at du vil kjenne dem igjen.

Brødrene Ole Johannes og Jørn Åleskjær flyter ikke lenger rundt på hver sin luftmadrass – med salt i håret og sand mellom tærne – slik de gjorde på gruppas forrige album, "Key West". De er ikke heller ute og kjører med The Rolling Stones eller Fleetwood Mac på bilstereoen, slik som på ep'en "Friends & fenders" fra 2003 og sangen "Rock hopes" fra i fjor.

The Loch Ness Mouse er nesten blitt et helt nytt band. The Loch Ness Mouse har lagt ut på leting etter sølvsaksofonen til Steely Dan, den Walter Becker og Donald Fagen brukte på "Deacon blues". Og jammen har de ikke funnet den.

"11-22" er mer Steely Dan enn Steely Dan selv har vært siden 70-tallet.

The Loch Ness Mouse klarer det nesten umulige – å forene det pulserende rock'n'roll-drivet fra tidlige låter som "Reelin' in the years" og "Do it again" med det sofistikerte, elegante, nesten i overkant finslipte materialet på plater som "Aja" og "The royal scam".

The Loch Ness Mouse har riktig nok ikke den krasse kanten som gjør Steely Dan til noe annet enn ei blankpolert overflate. Ole og Jørn Åleskjær er ikke like sleske og smarte. Men det er jeg i grunnen bare glad for. Ole og Jørn har noe annet i stedet. De utstråler ekte varme. De er Walter Becker og Donald Fagen, bare med hjerte og medfølelse.

Men det er mer.

Hvis The Loch Ness Mouse har tatt med seg noe fra "Key West", må det være tankene om felleskap, samhold og spirituell kjærlighet. Det er mer sweet soul music på "11-22" enn på det aller, aller meste vi hører nå for tida. Dette er stratosfærisk sjelsmusikk – som det en gang ble uttrykt – bare via Carole King og Todd Rundgren, og med Doobie Brothers som band.

Her er smilet Brian Wilson prøvde å få fram. Her er melodiøsiteten og oppfinnsomheten til Fleetwood Mac cirka "Tusk" og "Rumours". Her er synthene fra Marvin Gayes "Here, my dear", lærdommen fra Lauryn Hill og tangentene fra Steely Dan-odysséen "Home at last".

Og sølvsaksofonen.

"I cried when I wrote this song
excuse me if I play too long
this brother is free
I'll be what I want to be"


Det er en usedvanlig vakker visjon. Det er essensen av ekte romantikk.

Gjestelista på denne plata er lang. Men ingen setter mer preg på "11-22" enn Elvira Nikolaisen, som nylig skrev kontrakt med Sony/BMG. Da jeg så henne live i sommer, dyttet hun til mikrofonen med nesa som om den skulle vært den siste kjøttbollen i "Lady og Landstrykeren". Hun gjør det samme her. Og det høres ut som Ole J. Åleskjær er framme med nesa mens han synger, han også.

"11-22" er et album i god, gammel forstand. Det er egentlig meningsløst å plukke ut enkeltlåter. Men det aller fineste øyeblikket er kanskje "For you", sunget av Jørn Åleskjær, en nesten sakral stillehavshymne som skyller over deg i samme farge som sangene på Dennis Wilsons "Pacific ocean blue", før den blir borte mellom bølgene før du vet ordet av det.

10 sanger, 36 minutter og 49 sekunder.

Akkurat passe lenge. Akkurat passe perfekt.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 9/10

pstereo logo

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Jason Molina - Let Me Go, Let Me Go, Let Me Go

(Secretly Canadian)

Med sin andre soloplate graver Jason Molina dypt ned i sin egen sjel - og ryster lytterens egen. En fantastisk plate.

Flere:

Loscil - Triple Point
New Order - Waiting For The Sirens' Call