cover

Can DVD

Can

2 x DVD-Video (2003) - Spoon / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Improvisasjon / Elektronisk / Krautrock

Spor:
Can Free Concert
Can Notes
Smoke (Remix)
Get The Can (Remix)
Below This Level (Remix)
Half Past One (Remix)


Can Documentary
Brian Eno - kortfilm
Echo Awards


Goatfooted Balloonman
Fledermenschen (live)
Plumas del Bùho
Rhein Rauf
On a Can
Velociraptor (live)
Solitary Life (live)
Time and Tide (live)
Cruise (live)
Sunday Morning (live)
Lumpy Todda (live)
Pounding Venus (live)
Research Has Shown... (live)

Referanser:
Neu!
The Soft Machine

Vis flere data

Se også:
Can Anthology - Can (1994)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Bidrar til et bredere bilde av krautlegender.

En mastodont av en boks med to DVD-plater og en CD avkler noen av mytene om et sagnomsust band fra krautrockens fødsel.

Denne DVD/CD boksen forsøker å fange Cans merkverdige og mangslungne historie siden starten på eventyret i 1968, og sett med kyniske øyne glir denne utgivelsen rett inn i tidsåndens dokumentasjonsstreben, manifestert gjennom nye innpakninger på backkataloger, remastringer og samleskiver. For entusiaster og samlere, og vanlige nysgjerrige, er denne boksen et glimrende supplement og kjøtt på beinet til ordinære utgivelser og korte biografier i utdaterte rockeleksikon. På en annen side er det viktigste materialet i denne boksen gitt ut tidligere. Altså "same shit, new wrapping." Can Box ble sluppet i 1999, og består stort sett av samme materiale.

Denne utgaven presenterer to DVDer som inneholder filmen Can Free Concert fra Köln Sporthalle i 1972, Can Documentary, Brian Enos kortfilm om Can, samt en mengde biografier, diskografier, intervjuer, fotosesjoner, TV-opptredener og remixer. De som gikk glipp av forrige Can-boks får også tilgang på nettversjonene av intervjuene som dannet grunnlaget for boken som var en del av den.
I det hele tatt, dette er julekveld for vitebegjærlige Can-romantikere.

Can Free Concert av Peter Przygodda bør få en plass i musikkfilmens kanon. Filmen blander liveopptak med opptak fra studiosessions, samt (mer eller mindre umotiverte?) innklipp av absurde dramatiseringer av hendelser uten tilsynelatende tilknytning til bandet. Klipperytmen er spontan (i tråd med Cans musikk), men er ofte brå og kjapp og tidvis vanskelig å forstå fordi den noen ganger bryter av livesekvensene midt i låtenes høydepunkter. Men allikevel greier den å fange en ånd og formidle en stemning, og ikke minst fanger den bandet selv midt i deres mest kreative periode (Soundtracks/Tago Mago/Ege Bamyasi). Filmen estetiserer ikke bare rundt bandet på scenen (Przygodda får mye gratis; Can iscenesetter seg selv på en særdeles kraftfull måte), den bruker også tid på annet som skjer på scenen; en turntrupp i full utfoldelse, en sjonglør som tryller og spiller på sag, og Przygodda inkluderer også sekvenser fra salen og publikum på en effektfull måte.

Toppene i filmen representeres selvfølgelig av de musikalske høydepunktene. Halleluwah, Spoon og Mother Sky er eksplosjonsartede affærer som tar helt av i tunge, frenetiske, støyete og fengende versjoner. En Damo Suzuki i ekstase fronter det hele, og hvis det går an å kombinere motsetningene utadvent/innadvent i en person greier Suzuki nettopp det. Det må nesten ses for å forstås; en varietéaften i eksplosjonsartet utvikling.

Det hviler noe tidløst over dette, og filmen er viktig for å forstå bandet og ikke minst bredden i det musikalske klima utenfor England på dette tidspunktet.

Bildematerialet i Can Documentary spenner fra omkring Soundtracks, 1970, fram til utgivelsen av tribute/remixalbumet Sacrilege i 1999. Dokumentaren består av omfattende innsamling av TV-intervjuer/opptredener, den viser bandets musikalske utvikling gjennom to vokalister (Malcolm Mooney/Damo Suzuki), bandets periode uten vokalist senere på 70-tallet, gjenforeningen på slutten av 80-tallet gjennom Rite Time, og til slutt 90-tallets etablering av Can som en historisk forutsetning og inspirasjonskilde for musikere og ikke minst fans. Grovt sett er det søken etter den spontane oppstandelsen av rytmen, den anti-autoritære organiseringen av låtsnekringen, samt de upretensiøse valgene de sentrale temaer i denne dokumentarfilmen om Can.

Bruken av to så originale personligheter som vokalister adderte en dimensjon til bandets grunnkomp som er helt uten sidestykke. Karakteristikker av personlighetene til Mooney og Suzuki skal jeg ikke ta for meg, jeg er ingen psykolog, men disse vurderingene finnes det flust av i litteraturen rundt Can. Det kan nok ses på som en nødvendighet for å se Can som en helhet. Dokumentaren er også forsiktig her, og forsøker å beskrive kollektivets psykologi framfor den enkeltes. Ihvertfall svingte bandets uttrykk og framtoning i takt med vokalistskiftene, ikke minst til Can ble et rent instrumentalband etter Future Days i 1974. Amerikanske Mooney var den første vokalisten og den mest låtorienterte av alle i dette kollektivet. Bluesinspirerert, eller mer rockinspirert, Mooneys rytme passet perfekt inn i bandet, og låter som Little Star of Betlehem, Uphill, You Doo Right, Mary, Mary So Contrary er påler i Cans diskografi. Mooney forsvant tidlig, og det finnes ikke livedokumentasjon fra hans første periode i bandet. Bildemateriale dukker først opp med japanske Suzuki rundt 1970, samtidig med starten på Cans vei inn i folkets og pressens bevissthet rundt Soundtracks og Tago Mago. Denne perioden er godt representert i dokumentaren, spesielt gjennom opptredener i TV.

Blant mange eksklusive livekutt og jammer for TV, tar også Can et oppgjør med alt fra TV som medium til hvordan de ser på det daværende musikalske klima. De definerer seg i stor grad vekk fra mye av den musikalske verden, noe de fremdeles gjør i dag. De definerer seg selv som tidløse fordi de kun var interessert i å skape musikk, mens popmusikken, ifølge Can, er desperat etter å kommunisere med store mengder til enhver tid, og allierer seg med politisk korrekte holdninger og mote for å oppnå dette. Mye av det de (for det meste Irmin Schmidt) sier er presise analyser, noe faller inn i kategorien tullete hasjpreik. Politiske eller apolitiske innertiere eller sleivspark er uansett interessante, ihvertfall er det morsomt å se hvor lite outsidere og bransjekritikk har forandret seg på 30 år. Gode poenger er det allikevel nok av.

Dokumentaren gjør ingen kritiske vurderinger av bandets gang gjennom 70-tallet, og den er prisgitt bandets egne kommentarer hele tiden. Samtidig er det en del intervjuer med opinionsledende artister av i dag som Damon Albarn og Carl Craig, og de bygger opp rundt denne bestikkende trenden. Det er gode grunner til det, men etterhvert som 70-tallet skrider frem, Suzuki forsvinner, og bandet i større grad blir bevisst sin egen popularitet, skjer det en del rare ting. Opptredner på de britiske TV-showene The Old Gray Whistle Test og Top of the Pops bringer mange av Cans låter ut til et bredere lag av folket, og det er fra denne perioden det eneste kuttet av Can også er vist på NRK (Vernal Equinox). På dette tidspunktet slippes disco-låta I Want More, som blir en hit, og en totalt absurd transformasjon har funnet sted. Köln Sporthalle er byttet med rollerdisco. I Want More flørter vilt med discoelementer, lettkledde og dansende damer, repeterende mantra rundt låttittelen, forenklede rytmer i forhold til kompleksiteten de viste tidligere, og en holdning til nuet og øyeblikkelig kommunikasjon de tidligere hadde tatt avstand fra. Noen vil omfavne denne forvandlingen, (Westbam tolker I Want More på Sacrilege) eller ta den ironiske tonen, andre vil ønske seg tilbake noen år og hevde at de var bedre før.

Intervjuene fra denne tiden viser at bandet er i ferd med å miste grepet på kollektivet, eksemplifisert gjennom Schmidts definering av et "vi" som ikke inkluderer Holger Czukay og hans eksperimentering med elektronikk. Nye bassister kommer og går, Can er mindre særpregede musikalsk sett i denne perioden, og oppløses mot slutten av 70-tallet.

Veien derfra går til soloprosjekter. Boksens disc 3 er en 13 spors cd som består av soloprosjekter til de respektive kjernemedlemmene Jaki Liebezeit, Irmin Schmidt, Holger Czukay og Michael Karoli. Schmidt & Kumo presenterer et rytmisk elektronika/drum'n'bass prosjekt som bidrar med noen gode låter, Liebezeits samarbeid med dubmaster Burnt Friedman fra skiva Secret Rythms er ganske spennende, og Czukay og sangerinne U-She presenterer blant annet Sunday Morning. Nå avdøde Michael Karoli bidrar med sitt eget band, og representerer med sin rytmiske improvisasjonsrock det prosjektet som ligger nærmest det Can sto for i begynnelsen. Halvparten av disse sporene er opptak fra Can-Solo-Projects tour i 1999, en turné som viste at Can har tiltrekningskraft på publikum og medier. Interessante prosjekter alle sammen, men mest i et perspektiv der Can lurer som bakteppe. Og det er vel loddet til enhver musiker som har hatt suksess med et band og gått solo.

Et irriterrerende faktum er at det ikke finnes spor etter Damo Suzuki's Network i denne boksen. Suzuki jobber fremdeles med grunnplanet i rocken og reiser rundt med sitt eget "nettverk", i tillegg til at han gjør opptredener med andre band. Oslo-folket vil kanskje huske hans gig med Salvatore på SoWhat!, og noe senere med Cul-de-Sac på Mono. Denne boksen presenterer nemlig bare materiale som er sluppet på Spoon Records, Cans eget plateselskap som er styrt av Hildegard Schmidt. Det må også nevnes at Mooney og Suzuki ikke betraktes som kjernemedlemmer av bandet. Spoon har eksistert siden utgivelsen av Monster Movie i 1969, og alt materiale Can har gjort fram til i dag er sluppet på Spoon. Spoon har på mange måter vært en forutsetning for Cans eksistens i den forstand at selskapet har styrt og administrert den forretningsmessige delen av bandets aktiviteter, og samtidig hatt kontroll over alt historisk kildemateriale rundt Can. Dette er nok grunnen til at materialet i boksen er såpass omfattende.

Denne boksen er spekket med materiale som kan gi et utfyllende bilde av bandet, som i tillegg kan korrigere en del vandrehistorier. Den vil nok også skape nye historier, for myten om Can vil nok leve i beste velgående også etter denne boksen. Man bør nok uansett gå til anskaffelse av albumene til Can, for det er her de virkelige store gullkornene ligger. Albumene taler sitt tydelige språk, og står i realiteten glimrende på egen ben og vil fortelle sin egen historie om bandet. Det er den også den beste historien, for, ifølge Can selv, det er tross alt musikken her som er viktigst.

Can Free Concert og Can Documentary har vært sluppet tidligere, og i tillegg til at disse kommer i DVD-format er det mye nytt materiale her som også gjøres tilgjengelig. Det bør glede viderekomne. Nybegynnere i Can-sfæren vil nok oppdage mye snadder jeg tipper de vil ha mye glede av i tiden som kommer.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Beirut - Gulag Orkestar

(Ba Da Bing!)

19 år unge Zach Condon leder an marsjerende sigøynere i en hitparade av utbasunerende skrangleorkestre i majestetiske fanfarer.

Flere:

Beatnuts - Classic Nuts Vol. 1
Diverse artister - Norske Slagere Kapittel 1 - 1955