cover

Supersilent 8

Supersilent

CD (2007) - Rune Grammofon / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3


8 er over 6, men under 5

Noe er som før, men Supersilents nye album byr på flere overraskende vrier underveis.

Jeg kan starte med å besvare de mest sentrale spørsmålene eventuelle lesere måtte sitte med. Om Supersilent "nok en gang" har fornyet seg, slik presseskrivene alltid skal ha det til? Tja. Jo. Cirka så mye som de fornyer seg fra utgivelse til utgivelse, men fremdeles umiskjennelig Supersilent. Om de kvalitetsmessig har tapt seg? Nei, det vil jeg, med utgangspunkt i de seneste årene, ikke påstå.

Supersilent er sitt sedvanlige nye jeg, og har beveget seg litt vekk fra å være et ensemble løst forankret i jazz og postrock, til å være en gjeng man lettere enn før kan linke droom- (drone + doom, jeg plukket opp navnet fra en eller annen musikkside for rundt et år tilbake) og støyrockreferanser til. Eksempelvis 8.1, som består av fine droner og en progresjon, rettere sagt en mangel på progresjon, man gjerne forbinder med hjertebarn av Stephen O'Malley, om ikke like gjørmete og seigt som sirupsgitarene til Sunn O))), Khanate eller de hakket mindre profilerte prosjektene hans, så i hvert fall noe ganske mye tregere enn man ellers ville forbundet med Supersilent.

Åpningssporet utvikler utover en hjerteslagliknende perkusjon i senteret av ymse instrumentrasling, nesten som i Heroin av The Velvet Undergruound, foruten at disse slagene ikke øker i tempo, bare strekker seg utover uten å egentlig avtegne noen stressfølelse, og ender opp spaltet og hvor medlemmene til slutt sonisk konvergerer og ender opp med en fengende rytme blant alle dissonansene. Mot slutten høres en kirkebjelle midt i grumsete rock man heller ville tro Birchville Cat Motel sto bak enn Supersilent, nesten som en black metal-instrumental spilt i sakte tempo. 8.1 er nok den beste "sangen" på 8, selv om jeg virkelig har sansen for 8.7, også: Fushitsusha/Wolf Eyes/ Lightning Bolt/ Ruins/Sanhedolin-verdig bråkerock jeg håper Supersilent selv har forstått hvor godt de mestrer; det er et sånt rabalder jeg hadde håpet på at Ultralyd med sitt nye album, Conditions for a Piece of Music, ville ende opp i.

8 viser seg å være et fint utløp for trommeslager Jarle Vespestad, og det er lettere å merke seg hans posisjon i bandet her enn på tidligere utgivelser. Slagene er mange, høye og de er tydelige.

Men alt er ikke prima. Et av de større svakhetstegnene ved 8 er avslutningssporet, et steg tilbake til fordums komposisjon og generelt lite inspirerende toner, som gjerne kunne vært hentet rett fra den tildels kjedelige 6. Albumet lider ikke stort av at ikke alle de 68 minuttene er like innovative, men et dødpunkt kan det nok sies å være. Verre er det med den enerverende duellen i 8.6, mellom blippblopplyder og organisk tromming, etter hvert også akkompagnert av fistelsang. Bandet virker søkende, uten at de har konsentrert seg om å faktisk finne noe. Den nedstrippede affæren minner mer om en lekenhet i øvingsfasen enn noe verdig å inkludere på et studioalbum: av alle timene de hadde å velge materiale av, er jeg overrasket over at akkurat dette kom med.

Andre stykker som imidlertid er verdt å merke seg (av positive karakter) her, er den vakre, neddempede 8.4, med sin sterkere jazzinfluerte trompet og trommer, og keyboardet som på sedvanlig vis kontrasterer Supersilents sound et stykke vekk fra andre improviserende, jazzleflende postrockensembler; 8.2, den mest atmosfæriske komposisjonen med kaskader av lett cymbalklang, lik lyden av bølger som slikker oppover strandkanten, og alltid med disse distinkte synthlydene i bunn; 8.5s forvrengte, robotliknende vokal, med instrumenter som etter hvert jobber seg frem til de gode Supersilentklimaksene.

Unnlater man å inkludere live-DVD-en 7 i diskografioppsummeringen, har ikke kvartetten gitt ut et album siden 2003, da den kritikerroste 6, et album jeg ikke har klart å få samme glede av som mye annet de har lagd.

Summa summarum, et kvarter av materialet skulle jeg gjerne ønske ble filtrert bort i elimineringsprosessen, men det resterende er likefullt sterke og interessante minutter. Supersilent har ikke overgått sine to beste album, 4 og 5, men de har definitivt overgått sitt forrige studioalbum, 6.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på hissig.no
!hissig logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Leonard Cohen - Live at the Isle of Wight 1970

(Columbia)

35 år gamle Leonard Cohen leter etter seg selv og sitt eget uttrykk på scenen i 1970. Resultatet er eviggrønn ekstase.

Flere:

Information - Biomekano
Robert Plant & Alison Krauss - Raising Sand