cover

Every Last Windmill Shall Fall

Windmill

CD (2004) - Big Spoon / Lo-Fi

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Drømmepop / Alternativ / Lo-fi / Indiepop

Spor:
Mark
Long Road Home
Ever Use a Candle to Light Your Way
I Don't Think We're in Kansas Anymore
Falling Down the Stairs
For Iris
Tornadoes
Orwell
All the Birds
Somewhere St. Jude Is Smiling
5th of July
Nostalghia/Without One Plea
Octillion

Referanser:
Built to Spill
Guided By Voices
Modest Mouse
Pavement
Eels

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Til kamp mot vindmølletyranniet

Små-obskur lo-fi pop fra Boston, som bare delvis sjarmerer.

Hvor mange musikere trengs for å velte ei vindmølle? Sannsynligvis mer enn de femogtjue som sammen med Kent Randell har skapt Every Last Windmill Shall Fall, men det er likevel et ærlig forsøk, det skal de ha, all den stund vindmøller er så heslig stygge som de er. Don Quixotes lanser er ellers byttet ut med gitarer og orgel og en hurv med andre virkemidler i hva som synes som et nesten dogmatisk prosjekt: "Microphones valued at over $50 or compressors were not used, except on Kevin's tracks & drums on Candle," står det å lese i heftet. Man må jo glise av slikt.

Hvordan høres så denne Candle ut? Vel, umiddelbart kan man jo ikke høre at mikrofonene er av nødvendigvis smukkere kvalitet enn på resten av albumet. Bortsett fra det er Candle ei flott lita låt i beste amerikansk indie-tradisjon, halvobskur, mystisk og skakk, med ei lita verselinje på spansk fremført med en så ufrivillig komisk amerispansk aksent at noe av budskapet forsvinner i et overbærend smil. Låtas fulle tittel er forresten Ever Use a Candle to Light Your Way, og verselinjen stammer fra Garcia Lorcas Bodas de Sangre: Pero sangre que ve la luz se la bebe la tierra (...Men blod som ser dagens lys blir drukket av jorden).

Windmill er ellers noe av et enmannsprosjekt, hvor amerikaneren Kent Randall har fått med seg to fotballag av gode venner på et skakt og upretensiøst, dog ambisiøst foretak. 13 sanger ikledd ei rotekte amerikansk trøye, men hvor bortimot halvparten er nærmest rene instrumentaler, bare innimellom krydret av enkeltstående, ikke direkte påtagelig oppklarende tekstlinjer som "I'll miss the tall buildings, their lights just were not leaves..." (Falling Down the Stairs) og "In the rust the workers cry enough..." (Orwell). Gad vite hva mannen prøver å si. Orwell er forresten en fin sak, med en angelisk, glassklar pikestemme dansende over low-beat tromming og plukkegitar, før fargene på kartet og jordsmonnet med ett endrer seg og vi befinner oss ved Lake Superiors vannkant, i et tilfelle av akutt rådvillhet:

I've got a problem that won't go away. I've got a ticket and the train leaves today. I should be crying instead of shaking and complaining but after years of constant waiting, but by the Grace go I. Yeah, I don't know either.

Nei, hvem kan vel forstå slikt... Albumets mest umiddelbare, og derfor i mine ører beste låt følger tett på, i form av den tyngre Somewhere St. Jude Is Smiling, ei låt som gir og tar både instrumentalt og tekstmessig sett - om melodi og form er forståelig nok har jeg likevel ikke den ringeste ide om hva dette skulle handle om - muligens flere fallende vindmøller? Kanskje er det rett og slett ikke meningen at man skal forstå hva Randall synger om, men hvis så var tilfelle kunne han ha lagt seg litt mer i selen for å skape flere gode instrumentalpartier. For dette er ikke akkurat Built to Spill, om noen skulle tro det, selv om Windmill til tider kan slekte på disse gitarrockens mestere. Flere låter, slik som Tornadoes, I Don't Think We're in Kansas Anymore og 5th of July passerer bare forbi, monotont og enerverende som seige vindusviskere over en frontrute, uten å låte verken inspirert eller on target, og i slike stunder er alternativ rock som genre larmende kjedelig og mest av alt til å falle i søvn av. Med litt godvilje og ei litt misvisende kuleramme som metode kommer jeg til at halvparten av 13 er 7, hvilket er antallet gode låter på Every Last Windmill Shall Fall, resten arkiveres som ørkesløst pjatt uten form eller innhold. Fireren er derfor uhyre svak.

Sett vekk ifra de nevnte mistrøstige feilskjær er Every Last Windmill... en kurant utgivelse, som (forhåpentlig) bærer bud om bedre og mer potente utgivelser i fremtiden. Om bandet får litt mer oversikt og kontroll i arkivet sitt og sorterer med hardere hånd vil mye være gjort allerede.

Et lite nota bene forresten: Kent Randall, primus motor i dette prosjektet, har angivelig norske aner. Han har likesågreit publisert hele sitt slektstre på nettet, hvilket jo er et artig innslag, og der kan man tydelig se at Kent Randall fra Boston, Massachussets har røtter i Kvænangen i Troms, og slektet på Isak Gerome Abrahamsen fra Storbukta i Kjækan. Han har også finske og samiske røtter, visstnok. Det er noe annet enn Beck, det, som ikke ville ut med mer enn at han hadde "en norsk oldefar."

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo