cover

The lights in this town are too many to count

Grand Drive

CD (2004) - Sony Music / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Americana / Countrypop / West coast

Spor:
Love and the truth
Maybe I'm a winner
The real thing
Lady of mine
Me & my star
Santa Rita
I won't let you down
These aren't words
I believe in love
Your final hour

Referanser:
Neal Casal
Whiskeytown
The Beachwood Sparks
Josh Rouse
The Jayhawks
Wilco

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Australia + England = USA

Grand Drive spiller en type musikk med sterkere røtter i USA enn i hjemlandet.

Grand Drive er bandet til brødreparet Julian og Danny Wilson. De er født i Australia, men vokste opp i London, uten at du hadde gjettet noen av delene etter å ha hørt dem synge. I likhet med britiske Broken Family Band spiller Grand Drive en type musikk med sterkere røtter i USA enn i hjemlandet. Brødrene synger derfor på amerikansk.

Noen vil sikkert si at det rett og slett er litt patetisk. Egentlig kan man mene hva man vil om saken, men det viktigste er jo at det låter bra. Og det gjør det i dette tilfellet.

Gruppas forrige plate, "See the morning in", var en liten skuffelse sammenlignet med "True love and high adventure", som kom i 2000. "The lights in this town are too many to count" er i mine ører et skritt tilbake i riktig retning. Den fine albumtittelen er tatt fra låta "Lady of mine", som sammen med "Santa Rita" er beviset på at gutta har hørt mye på Gram Parsons sine ballader.

Jeg vet ikke om det er en fordel eller en ulempe, men de to beste sporene på plata er også de to første. Man blir både hekta og i særdeles godt humør av å høre "Love and the truth" og "Maybe I'm a winner". Begge er sanger jeg vil huske fra 2004. Sistnevnte gir en Neil Young møter Mercury Rev-følelse. Slikt kan man ikke annet enn like, og når refrenget i tillegg byr på et gullkorn som "Maybe I'm a winner, playing in a losing game", er jeg på lag med brødrene Wilson også resten av plata.

Man kommer likevel ikke unna at de åtte neste sporene ikke når opp til de to første, noe som etter et par gjennomlytninger gjør det hele litt kjedelig innimellom. Jeg tar meg selv i å gå tilbake til de første sporene for hver tredje låt jeg hører. Det får kanskje saken til å høres verre ut enn den er. For bortsett fra "I believe in love", holder hele albumet et jevnt, høyt nivå.

Som nevnt innledningsvis har Grand Drive lagt seg på en amerikansk countrypop-linje, med klare referanser til både gamle helter så vel som samtidsband som The Jayhawks og The Lemonheads. Mot slutten av plata serverer de dessuten fengende britisk pop av typen Teenage Fanclub.

Konserten Grand Drive skulle ha i Oslo i slutten av november i fjor ble avlyst. Jeg vet ikke hvorfor. Men om det var på grunn av for få solgte billetter, er det virkelig synd.

Synd for alle som liker god musikk.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo