These Acid Stars

J Xaverre

CD (2003) - Memphis Industries

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Infantile klimprerier

Det tar ikke akkurat av når en tidligere Rrrriot Grrl-trommis lager myk drømmepop i krabbefeltet på elektronika-motorveien.

Av Pål M

Del på Facebook04.08.2004

J Xaverre (Pete Gofton) klasket trommeskinn i et halvvis suksessfylt Rrriot Grrl pop-punk jenteband en gang på nittitallet, nærmere bestemt i engelske Kenickie. Som bror av vokalist Lauren Laverne i Kenickie var han med på å klatre noen hitlister derover, uten at jeg kan minnes at Kenickie var noe som falt i smak her til lands. Herren fra Sunderland bestemte seg så for å gå sine egne veier, da han i følge intervjuer ikke var helt "into it"som de sier i England. Greit nok, Gofton er vel ikke den eneste trommisen i popmusikkens verden som har fått det til på egenhånd, og en slik bakgrunn er spennende nok, særlig når man hører mannens "genrevalg" for egen solodebut. Album-debut dertil, da diskografien så langt teller EPene Bingo Wings (2001) og Skaterdater (2002).

Hvor havnet så mannen i landskapet når han skulle stå på egne ben? Folktronic sier noen, lo-fi elektronika sier andre, mens andre igjen holder en knapp på drømmepop eller Leftfield-pop. Selv er jeg fristet til å dra opp navn som Sigur Rós, Lemon Jelly eller Air (særlig Virgin Suicides-filmmusikken), selv om dette ikke blir helt rettferdig. Vi befinner oss i hvert fall i et mykt, mykt landskap, der elektroniske lyder og tepper veves sammen vokalharmonier og akustiske gitarer. Umiskjennlig britisk, og akk så moderne.

These Acid Stars (2003) er myk, rolig, drømmende og variert, men samtidig veldig klimprete, overprodusert og ullen. Etter et par-tre spor er gjennomgått får jeg en sterk følelse av voksende q-tips i ørene, og at vokalen drukner i lydsporene. Produsent Dave Trumfio (Wilco, My Morning Jacket) er sikkert et pluss for Gofton, men jeg klarer ikke å se at han hever denne plata noe over det labert rett-under-gjennomsnittlige produktet som jeg synes det er. Goftons søster Lea Doherty bidrar med vokal på et par spor uten at dette hjelper nevneverdig på sødmen og gjørmen som holder dette produktet fast i en kreativ lås.

Dette blir aldri melankolsk emo-pop, det blir aldri velspilt elektronika som hos Boards of Canada (her er de tekniske evnene til musikerne på denne plata altfor middels), og det fungerer heller aldri som behagelig chill-out eller lounge (selv gode chill-out-plater klarer å vise glimt av variasjon). Jeg vet at det er stusselig, men det mest positive jeg klarer å hoste opp om singlene Saturday og Great All Great er at man klarer å skille de fra hverandre. Noe som er litt mer vrient med strømmen av bomullslyd som preger de andre sporene. Sad, but true. Man trenger ikke å gå lengre enn til for eksempel Röyksopp for å finne svale elektronikaspor som både har interessant tekst og vokal, og melodier som kan fascinere selv om du ikke blir revet opp av stolen av tempo eller rytmer.

These Acid Stars humper av gårde i et saktmodig tempo, uten å evne å formidle, glede eller å berolige, og den velkjente klisjeen "har jeg ikke hørt dette før?" sniker seg sakte fram etter å ha spilt plata en god stund. Der Sigur Rós klarer å fiske opp et enormt særpreg i musikken, og Lemon Jelly legger seg beinhardt i drømmebåsen, klarer J Xaverre såvidt å pirre min nysgjerrighet nok til at jeg håper det står litt stødigere neste gang denne mannen gir ut noe. Håpet er ikke ute, men dette blir et halvslapt gult kort. Hvis jeg gidder å trekke kortet ut av skjortelomma, da.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: