Every Other Sunday

Badger

CD (2002) - Yellow Snow / MNW

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Streit og stødig.

Med base i Tromsø har powerpop-bandet Badger utsikt mot verden. Etter debuten Every Other Sunday anbefales mer Mack Øl og måseegg på kvintetten.

Av Marianne Store Søndmør

Del på Facebook07.04.2002

Enkelte nordmenn har det med å utfordre naturkreftene. Slikt kan det bli historie av. Med oppstart som et typisk studentband i 1997, har Badger seila to ganger over dammen for å søke lykken i en popkarriere. Liveopptreden under New York International Pop Overthrow Festival i desember gjorde håpet lysegrønt for Badger. Dessverre ser det ikke ut til at USA-tur, inkludert prelansering av debutskiva Every Other Sunday (2002), har gitt bandet det Store Hamskiftet. Kritikere over det ganske landstrakte var rause mot det vesle poprock-bandet fra nord da de slapp EPen Faster Days (1999) under Polar Music Festival. Noe av rosen var vitterligen berettiga - det hørtes bra ut, låtene var catchy og harmoniske. Men å kalle Badger for et kick er stor ståhei for lite fett. Riktignok blei de etter by:larm 2001 sammenligna med band som Teenage Fanclub, The Posies, Velvet Crush og Fountains of Wayne. Til alt overmål har de på Every Other Sunday dratt en platt Beatles, om jeg skal være riktig så krass (selv har de lista The Beatles' Revolver som favorittskive nummer en. Dessuten heter en av låtene (Tonight I Feel Like) Ringo Starr).

Bandet har i høst jobba i midtnorske Brygga Studio i Trondheim med produsent Lars Lien (makker av Robert St. Dyrnes primus motor bak Yellow Snow Records). Og jommen er her ekte nestekjærlighet for sekstitallsrock av den snille og møblerte sorten. Misforstå meg rett, jeg sikter med "snill" til at du på Every Other Sunday kan lytte deg gjennom elleve gode låter i fred og fordragelighet uten å måtte løpe etter skinnbukser eller naglebelte. All honnør til Badger for godt materiale. Bandet nærer åpenbart en dyp og inderlig kjærlighet til klassisk poprock. I så måte er Every Other Sunday et redelig og hederlig stykke arbeid. Kjennskap og kunnskap til en sjanger som pleies med stil ligger i bunnen på de fleste låtene. Personlig favoritt er den nærmest monotone Your Lies. Både tekst, arrangement og oppbygging av låta klinger godt og gir en nesten salige vibber. Gitaristene Inge Frederiksen og Børge Figenschau står for den kanskje viktigste jobben, ved å bringe de gitarbaserte låtene til veis ende under Gunnar Hammers vokal. Nevnte låt er også et eksempel på at hele besetningen får boltra seg, noe jeg savner mer av.

Nevnes bør også (Tonight I Feel Like) Ringo Starr. Ei virkelig artig låt med et - til tider - spennende komp. Refrenget må nevnes: Tonight it feels like Ringo Starr/ Taps me on the shoulder/ Tells me how things really are/ When you're not Fab anymore. Gitar wah-wah i bakgrunnen gir låta en spennende snert og det er så jeg reint må nynne med etter et par gjennomlyttinger. Hammers noe nasale brit-aksent gjør susen (hør bare hvordan han uttaler Ringauu Staa'). Visst er dette overbevisende rent kvalitativt, men nyskapende og progressivt? Niks. Dessverre fester ikke låtene på Every Other Sunday seg skikkelig. Mulig jeg trenger mer smøring, men å kalle dette "arktisk pop"? Sludder og pølsevev.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: