The Eminem Show

Eminem

CD (2002) - Interscope / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Melts in your mouth, not in your hand

Eminem returnerer med sitt sideshow av fengende pop og sleivkjeftet rap. Ingen store overraskelser, men gjennomført blanding av kontrovers og kommers.

Av Tom-Erik Lønnerød

Del på Facebook03.06.2002

Eminem er tilbake med sitt sideshow av rettssaker, skandaler, dysfunksjonelle familieforhold og datteren Hailie ved sin side. Marshall Mathers har Amerika i strupehold og står frem som talsmann for en hel generasjon av white trash-ungdom. Med The Marshall Mathers LP for to år tilbake tok Eminem steget fra anonym wannabe til superstjerne. Dr. Dre produserte albumet og gav gutten mye trengt kredibilitet. The Eminem Show gir en oppdatering på Eminems familiære forhold og hvordan livet arter seg for en millionselgende, kontroversiell artist i dagens Amerika. Det er ikke et vakkert bilde Eminem presenterer, men det er rimelig nær sannheten om hvordan verden ser ut fra det forvirrende ståstedet til en nyskilt, nyrik og nybakt far på 28. Uansett om verdenen til Eminem likner mer og mer på en halvtime hos Jerry Springer eller Ricki Lake, så leverer han mer gatesmart, sunn fornuft enn det middelklassen i Amerika serveres daglig gjennom en uendelig rekke middelmådige popartister med overraskende stor gjennomslagskraft.

The Eminem Show presenterer artisten Eminem som noe mer enn en Dr. Dre-protegé. Nå står Marshall Mathers frem som produsent på egne ben, med en produksjon som fremhever de sterke, tekstlige meningsytringene. Det er dog ikke produsenten Eminem som imponerer mest; Eminem er først og fremst en dyktig historieforteller. Med narrativt drevne låter som Stan på forrige album eller Sing For The Moment her på The Eminem Show, leverer Eminem scener fra white trash Amerika. En kronikør over en dødsdømt generasjon som har falt mellom alle stoler; en usynlig gruppe mennesker i utkanten av suburbia. Det er historiene til Eminem som redder låter som Drips og Superman fra fullstendig meningsløshet. Gjennom en rekke låter leverer Eminem spark i øst og vest. Moby, Mrs. Dick Cheney, Limp Bizkit, Tipper Gore og andre som liker å sette advarende klistremerker på plateutgivelser får så hatten passer underveis. Det er forfriskende at det militære Amerika får en dose virklighetsnær kritikk etter en lengre periode med amerikansk selvforherligelse etter 11. september. "Home of the brave" og alt det der får seg en real nesestyver når Eminem leverer en ironisk Square Dance. Terror i Amerika, men hvem er fienden? Eminem leverer sitt syn på saken; "Crazy insane or insane crazy? / When I say Hussein, you say Shady / My views ain't changed / still inhumane".

Første singel, Without Me, er den eneste krystallklare hitlåta på albumet. Hooket sitter umiddelbart og er meget gjenkjennelig i sann Eminem/D12-stil. At Eminem kopierer Malcolm McLarens konstruerte Buffalo Girls med sin egen whitetrash-vri ("Two trailer park girls go 'round the outside, 'round the outside"), viser at gutten har humor på vegne av egen (tidligere) håpløs situasjon. I løpet av låta møter Eminem kritikken fra rapmiljøet på følgende måte; "Though I'm not the first king of controversy / I am the worst thing since Elvis Presley, to do Black Music so selfishly / and use it to get myself wealthy (Hey) / there's a concept that works / 20 million other white rappers emerge / but no matter how many fish in the sea it'd be so empty without me". Etter å ha hørt igjennom The Eminem Show kan jeg ikke annet enn å si meg selv enig i det utsagnet. Riktignok har ikke Eminem tyngden til vokalister som Rakim, Mos Def, Public Enemy- eller WuTang-vokalistene, men like fullt er Eminem et sunt og talentfullt populærkulturelt forbilde for et ellers skakkkjørt, jomfrudyrkende Amerika.

Dr. Dre setter seg godt til rette i produsentstolen på Business og leverer det tyngste groovet på skiva - en hyllest til samarbeidet mellom Eminem og Dre; the dynamic duo. I frisk selvforherligende stil, gir duoen seg selv status som uerstattelige i rapuniverset. Dre sin posisjon er urokkelig, men Eminem er fremdeles en hvit gutt med mye å bevise. Svakhetene som vokalist blir meget tydelige på hyllesten til datteren på Hailies Song, hvor Eminem syng-synger. Visstnok var ikke låta tenkt til å havne på albumet, og med 20 låter inkludert på skiva kunne den trygt vært forbeholdt privat nattasang til dattera. Det er åpenbart at Eminem har behov for å rydde opp i fortida. The Eminem Show realiseres i andre singel fra skiva; Cleaning Out My Closet. Her får alle vi har lest om i tabloidene gjennomgå; den bortfarne faren og mora som kun møter sønnen i rettssalen nå for tida. Meldingene er tøffe; "Keep tellin' yourself that you was a mom / But how dare you try to take what you didn't help me to get / You selfish bitch, I hope you fuckin' burn in hell for this shit”.

Selv om mange av tekstene som Eminem leverer er hard kost, finnes det en rekke ubetalelige øyeblikk i løpet av Eminems vindskeive univers. Her er noen favoritter: Om å røyke crack: " 'Fore I do that, I'd beg Mariah to take me back". Om å behandle jenter dårlig: "Put anthrax on a tampax". Om hva suksess bringer med seg: "Flyin' down Sunset smokin' crack, transvestite in the front, Eddie Murphy in the back". Om sensur: "I'd yank my fuckin' teeth before I'd ever bite my tongue / I'd slice my gums, get struck by lightning twice at once and die and come back as Vanilla Ice's son". Gjestelista løfter enkeltspor langt over Eminems vokale nivå. D12 gjør en bra innsats på When The Music Stops, men det er Dr. Dre som leverer de beste sakene bak mikrofonen (og spakene) på den fremtidige singelutgivelsen Say What You Say. Nate Dogg, Dina Rae og Obie Trice leverer mer anonyme bidrag. Det mest spesielle samarbeidet er selvsagt "far og datter-duetten" på My Dad's Gone Crazy, selv om låta ikke kommer i nærheten av samarbeidet mellom på Frank og Nancy Sinatra på skruddhetsskalaen.

The Eminem Show er årets viktigste utgivelse for en musikkbransje i fritt fall. I USA selges det flere tomme CDer enn ferdiginnspilte skiver, og millioner av dollar pøses inn i kampen mot spredning av musikk på nettet. The Eminem Show var tilgjengelig på nettet flere uker før den offisielle utgivelsesdatoen, og plateselskapet så seg nødt til å fremskynde utgivelsen for å demme opp mot ulovlige kopier på nettet. Er så The Eminem Show verdt innsatsen? Kan Marshall Mathers redde musikkbransjen? Personlig tror jeg
ikke albumet inneholder nok hitpotensiale til å komme opp i mot salgstallene til Eminems foregående utgivelser. Noe av sjokkeffekten er borte og nyhetens interesse er oppbrukt. Likevel ser jeg helst at tenåringer verden over heller plukker opp Eminems versjon av virkeligheten i stedet for å fylle hodet med meningsløs pop og rock på tomgang i form av Britney Spears, Blink 182, Celine Dion, Michael Jackson og A1.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: