Zoo Psychology

Ex Models

CD (2003) - French Kiss / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Sinte ustrukturerte modeller

De sinte storebrødrene til ex-Girl? Det syder og freser i hvert fall i dyrehagens indre.

Av Håvard Hagene Egge

Del på Facebook19.06.2003

New York er hot om dagen - det formelig renner over av nye utgivelser fra det store eplet. Ex Models har holdt det gående siden 1998, men dette er første gang de gir ut her på berget. Og for dem som ikke har hørt modellene før: Dette er fresende aggressive saker.

Det er vanskelig å sette musikken deres i bås, men Ex Models andre fullengder kan vel relativt trygt kategoriseres som støyrock. Bandet sprer 15 spor på 20 minutter og 19 sekunder - med andre ord ikke akkurat den lengste langspilleren. Jeg mener imidlertid ikke at skivas lengde behøver å ha noe å si, eller at man betaler for antall minutter når man handler musikk. Det er flere eksempler på at artister lager for lange album, og på den måten ødelegger evnen til å holde oppmerksomheten rettet mot musikken. Men selv med kun drøye 20 minutter klarer dessverre ikke Ex Models å holde på meg. Dette er tungt fordøyd støy, med få tilløp til melodier. Ikke fryktelig avansert, bare rotete og ustrukturert. Genialt? Originalt? Kan hende. Det er for så vidt også til tider tøft i mine ører. Låta Sex Automata høres ut slik The Clash kanskje ville hørtes ut i 2003. Her er det et tøft drivende komp i tillegg til en rå Strummer-lignende vokal, og til og med litt melodier under spillet fra gitaristene Shahin og Shahyar Motia.

Den foregående låta, "singelen" Pink Noise, ble forresten bygd opp gjennom et spor hvor det kun var et eneste gjentagende punkriff i rundt et minutt(!). Ellers er musikken støy à la et sintere og mer adrenalinpumpende ex-Girl, med Beastie Boys vokal og samme regler om låtoppbygging som Sonic Youth - altså ingen spesielle. Du finner i alle fall ikke mange vers-refreng-låter på Zoo Psychology. Sonic Youth er jo briljante, og et meget verdsatt bekjentskap for egen del, men det er ikke alle som skjønte dem helt på den tiden de kom. Likeledes skal ikke jeg skryte på meg at jeg skjønner Ex Models, for det gjør jeg ikke etter denne skiva. Eller kanskje det ikke er noe mer å skjønne? Uansett, pluss for originalitet får de likevel.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: