cover

Smiling For

BigBang

CD-EP (2001) - Warner Music / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Voksenrock / Voksenpop

Spor:
Smiling For
One Of Them
Light Of Hope
On Your Mind
Long Distance Man

Vis flere data

Se også:
Frontside Rock'n'Roll - BigBang (2002)
Radio Radio TV Sleep - BigBang (2003)
Radio Radio TV Sleep - BigBang (2003)
Poetic Terrorism - BigBang (2005)
Too Much Yang - BigBang (2007)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Typisk fra Greni og Big Bang.

Nok en EP som skulle være perfekt underholdning for NRK på lørdager.

Denne 5-spors EP'en er siste ut fra Oslo-bandet Big Bang. Stol-leken til Øystein Greni har som vanlig sørget for nye og gamle medspillere på de fem låtene, som varierer sterkt i spenningsnivå.

Herr Greni har alltid vært en djevel på gitar, og har utvilsomt ikke blitt noe dårligere på denne plata. Som låtskriver er jeg ikke like imponert over mannens ferdigheter. EP'en åpner med tittelkuttet Smiling For, og det er tydelig at Big Bang fortsatt ikke vil bli kvitt flinkis-stemplet. En dørgende kjedelig poplåt som høres så utrolig snill og voksen ut, perfekt for lørdagsunderholdning på NRK.

Heldigvis er neste låt, One Of Them, veldig mye bedre. En krypende, vakker start som bygger seg forventningsfullt opp med klassiske kraftpopelementer. Dessverre uteblir trykket og det hele mister litt luft underveis, men akkurat under nødlandningen tenner motorene igjen, og de lander med hjulene under seg.

Tredjelåta, Light Of Hope, er den eneste frontmann Greni ikke har skrevet eller vært med på å skrive selv. Det er en rolig, flerstemt affære, med en vakker melodi. Men også denne lider av at den virker litt uferdig, og den rekker å bli kjedelig på snaue tre minutter.

On Your Mind, som følger deretter, har mer av det samme som åpningslåta; kjedelig, snill og voksen. Et lite pluss for en drivende og tøff gitar underveis. Men helhetsinntrykket fra disse fire første låtene er at dette er kjedelig, traust og overprodusert pop for folk som synes rocken er blitt for voldsom og opprørsk, og heller vil sitte og lytte med et glass rødvin og en anerkjennende mine.

EP'en avsluttes med Long Distance Man, et livekutt fra Rockefeller i februar. Høres ut som om Greni er på audition for en plass i Young Neils' juleoppsetning, hvis han da ikke allerede ikke er med? Ihvertfall er det sakte, melankolsk og kjedelig; typisk Big Bang, med andre ord.

comments powered by Disqus

 



Runar
2001-12-08Noe subjektivt vurdert

Etter å ha hørt Smiling For kanskje 100 ganger skal jeg ikke påstå at jeg er av objektiv figur, men jeg syntes alikevel Jon Rype her tydelig er gjennomsyret av en holdning til bandet, hvor han åpner med å kritisere (nesten usynlig) Greni for sine utskiftninger av bandmedlemmer. Og han avslutter med ordene; "sakte, melankolsk og kjedelig; typisk Big Bang, med andre ord." En skribent med disse fordommene burde ikke anmeldt denne platen. Peronlig mener jeg flere av sangene har et meget godt driv og er fulle av energi. Og avslutningen med Long Distance Man er en pryd for øret og en glede for sjelen. Ja den er melankolsk, men det er meningen...

Robin Kjelsvik
2001-12-10Subjektivitet

Dersom man skulle kreve 100% objektivitet av anmeldere/journalister til enhver tid, ville det strengt tatt innebære at man måtte ha folk til å anmelde som aldri hadde hørt de tingene de anmelder (og dermed ikke hadde dannet seg noen som helst smaksbasert mening om produktet som anmeldes). Dette vil være en helt umulig situasjon, og etter min mening må man faktisk finne seg i at anmeldelser er delvis subjektive. Så lenge anmeldelsene er saklige og basert på fakta kan man ikke frata anmeldere retten til å like eller ikke like ting. Det er så langt jeg har forstått det meningen med anmeldelser. Og det ville jo bli helt meningsløst dersom, slik Runar antyder, man bare skulle tillate anmeldere å anmelde ting de selv liker. Å mislike noe kan være like solid faglig- og smaksfundamentert som det å like noe. 100% objektivitet er faktisk etter min mening umulig i det øyeblikket man har noe som helst forhåndskunnskap om produktet, leverandør av produkt, kultur produktet tilhører, tidsepoke produktet tilhører, beslektede ytringsformer etc.

Det som hadde vært en rimelig kritikk hadde vært dersom Jon Rype ikke kunne noe som helst om rock og slaktet utgivelsen på bakgrunn av det. Det ser imidlertid ikke ut til å være tilfelle (det er ikke slakt en gang).

Så, du må gjerne være uenig i anmeldelsen, men å påstå at han ikke burde ha blitt tillatt å anmelde denne utgivelsen fordi han har en subjektiv mening om Big Bang blir bare latterlig!

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo