cover

The Love & War MasterPeace

Raheem DeVaughn

CD (2010) - Jive / Zomba / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Soul / Neo-soul / R'n'B

Spor:
Dr. Cornell West Intro
Bulletproof
The Greatness
I Don't Care
Black & Blue
Mr. Right
Dr. Cornell West Interlude
Fragile
My Wife
B.O.B.
Bedroom
Microphone
Garden of Love
Dr. Cornell West P.S.A.
Nobody Wins a War
Revelations 2010


Dr. Cornel West Intro
Wing & A Prayer
Dr. Cornel West Interlude
Super Hero
Soldier Story
Dr. Cornel West P.S.A.
Hopeless Romantic
Lose Control
Calling Me
XOXO
Dr. Cornel West Outro

Referanser:
Marvin Gaye
Erykah Badu
Stephanie McKay
D'Angelo
John Legend
Raphael Saadiq

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


A new epic?

Her er det mye å glede seg over, men noe mesterverk har det ikke blitt.

Min første reaksjon etter å ha lyttet til Raheem DeVaughns siste utgivelse gikk ikke først og fremst på musikken, men heller på tittelen. Jeg er troende til å mene at du skal være ganske kjepphøy for å bruke en tittel som denne. Ordspill eller ei - tittelen gir grunn til forventninger.

DeVaughn har sluppet to album tidligere, The Love Experience (2005) og Love Behind the Melody (2008). Disse viste tegn på at DeVaughn er en mann som vet hvordan man skal lage god neo-soul, og de hadde utvilsomt sine øyeblikk i singler som Customer, Woman og Guess Who Loves You More. Men ingen av platene kan sies å være direkte banebrytende for neo-soul som stilart. Det er ikke denne heller, men bevares, det finnes likevel mye fint å glede seg over her.

The Love & War MasterPeace kommer i en deluxe edition hvor de tjuesju låtene er fordelt på to plater. Til sammen varer den opp mot to timer, noe som lett kunne blitt for mye av det gode. Men DeVaughn balanserer fint mellom moderne kommersiell r'n'b og gammel soul, og han har et godt låtmateriale.

Låtene omhandler sosiale spørsmål og kjærlighet, halvt om halvt. Å sammenligne ham med Marvin Gaye er derfor ikke helt fjernt, men aller mest går tankene mine i retning Erykah Badu, en annen samfunnsbevisst neo-soulsanger. Hennes utgivelser er også samtidsorienterte, og både hun og DeVaughn viser et glødende engasjement for sine omgivelser. En rekke av soul- og r'n'b-artistene som figurerer i dagens platemarked tar opp sosial urettferdighet i tekstene sine, og DeVaughn er en av de som gjør dette best. På Nobody Wins a War har han med seg det som kan krype og gå innen samtidige soul- og r'n'b-artister. Her bidrar både Jill Scott og Anthony Hamilton, og sammen tegner de et bilde av amerikanske styresmakter som sverger til en håpløs krigføring.

Den afro-amerikanske borgerrettighetsaktivisten, filosofen og kritikeren Dr. Cornel West slentrer også innom på et og annet mellomspill. Han deler sine refleksjoner rundt politiske utfordringer, og protester mot fattigdom og nød, samtidig som han gjør sitt ytterste for å opphausse Raheem DeVaughn som "the greatest soul singer of his generation". West nevner DeVaughn i samme åndedrag som Donny Hathaway, Marvin Gaye, Isaac Hayes, Nina Simone og Gil Scott-Heron, og det er liksom ikke måte på. Men der alle disse gamle storhetene har blitt sentrale skikkelser innen afro-amerikansk kultur på hver sin måte (den legendariske filmmusikken til Shaft ble komponert av Hayes og sluppet på Enterprise/Stax, og Gaye ble ikke mindre anerkjent for sine innspillinger på Motown), så blir det til sammenligning tydelig at DeVaughn ikke på langt nær har like mye å melde. Dr. Cornel West varsler om "a new time, a new era, a new epic", men DeVaughn har et stykke å gå før han kan skrives inn i historiebøkene på lik linje med Simone, Gaye og Isaacs.

Men noen gode øyeblikk er det da virkelig å finne her. Førstesingelen Bulletproof må være noe av det mest fengende han har levert siden singelen Woman (som kom forut for forrige album). Kombinasjonen sample av Curtis Mayfields The Other Side of Town, og gjesteopptreden fra Ludacris er riktig så vellykket. Lose Control svinger sjeldent bra. Groovet er veldig ulikt resten av låtmaterialet, og det funky kompet bygger seg jevnt opp, før det hele avsluttes etter elleve minutter. Med en slik lengde er ikke Lose Control singelmateriale, men den er uansett en av platas sterkeste.

Selv om en rekke av låtene er ballader med titler som My Wife og Garden of Love, er ikke alt fryd og velstand hos DeVaughn. På Black & Blue synger han om vold i hjemmet, og refrenget på Revelation 2010 er alt annet enn lystig. Sammen med gjesteartist Damian Marley synger de: They're out to bury me, they're out to bury you / And all you can do is arm yourself. Skikkelig guffent og utrolig flott på én og samme tid.

Til tross for mange fengende låter og fabelaktig vokal (falsetten er verdt å merke seg – den er tidvis på nivå med både D'Angelo og Prince), makter ikke Raheem DeVaughn helt å engasjere meg like mye som gamle mestere som Marvin Gaye eller nyere heltinner som Erykah Badu, for den saks skyld. Til dét er Badu for toneangivende, og hun stiller sterkere både når det gjelder tekster og stemmeprakt. Raheem DeVaughns har ikke gitt ut et mesterverk, men en bunnsolid plate er det likefullt.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Neurosis & Jarboe - Neurosis & Jarboe

(Neurot)

Legg to pinner i kors. Ta et hvitløksbad. Be din siste bønn. Dørene til mørkets rike skal nå åpnes og du inviteres med inn.

Flere:

Opsvik & Jennings - A Dream I Used to Dream
Funeral Diner - The Underdark