cover

Den Korta Fristen

Jan Johansson och Radiojazzgruppen

CD (1994) - Heptagon / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Akustisk jazz / Storband / Avantgarde / Frijazz

Spor:
Den korta fristen
Fem spelor
Hej Blues
Samba triste
Night in Tunisia
Vals från Delsbo
Het Sommar
Vedergällningen
Fanfar
Lover man
Generalen kommer hem
Generalens dröm
Vänliga hälsningar

Referanser:
George Russell
Arne Domnérus Orkester
Karlheinz Stockhausen

Vis flere data

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Freakout!

Dette er en av de skjulte nordiske jazzperlene.

Ju fullare och gladare spelmännen blev, desto vemodigare och mera i moll gick låtarna. Hugo Alfvén hadde en teori om att detta hade något med det svenska folklynnet att göra. (Jan Johansson)

Leken, barnlig fantasi-avantgardistisk storband-frijazz. Arne Dommérus Orkester er nedlagt, alle kommersielle hensyn farer, og Den Korta Fristen står igjen som et fascinerende testamente over Jan Johanssons mest freakye sider. Glimtet i øyet er hele tiden til stede, samtidig som materialet ofte er mollstemt. Dette manifesterer seg allerede før plata er kommet i spilleren, det er nok å øyne gjennom titlene. Hej Blues, Het Sommar, Generalen Kommer Hem og den påfølgende lange Generalens Dröm. Man skal kanskje ikke legge for mye i disse titlene, men det er moro å assosiere musikken med dem.

Bak den muntre tittelen Hej Blues finnes det en tung, nesten umenneskelig dyster komposisjon, med en gjennomgående lang alt-saksofonsolo av Arne Domnérus. Låta svinger overhodet ikke, her finnes bare stille enkeltslag på cymbaler, unisont med kontrabassen. Dompans solo er et vågestykke, med en kreativitet og melodiøsitet som er imponerende; samtidig som den understreker låtas iboende sortunge karakter. Het Sommar er en voldsom sak med en vinende trompet som ligger helt i det øverste registret. Det høres nesten ut som om asfalten skal flerres bort av den stekende sommersolen.

Generalen kommer hem er en låt skrevet for Lennart Åberg; og som blir en showcase for hans improviasjons-ferdigheter. Gjennom hele låta ligger hans sopransax-solo over en bluesfigur som går igjen og igjen. Først bare i pianoet, mens resten av bandet kommer inn med usannsynlige innsatser. Etter hvert speiles pianofiguren i hele bandet, før alt plutselig skrelles bort. Bare pianoet og Åbergs saksofon står igjen. Musikken skaper bilder i mitt hode. Generalen kommer hjem, kanskje havner han og kona i en krangel? Kanskje stikker kona og smeller i døra på turen ut (den plutselige stillheten)? Generalens dröm, med et frijazzlignende tonespråk fortsetter i den samme gata. Her er hele bandet i sving med usannsynlige innsatser; og det er fullstendig umulig å vite hva som er notert og improvisert. Det kommer et stort crescendo omtrent halvveis i låta som det ender opp i en lang mørk messing-akkord (som aller mest låter som hurtigrutas fløyte) før en voldsom atonal pianosolo avslutter frijazzdelen. Deretter følger det to- tre minutter med tamburiner og andre perkusjonsinstrumenter, og over dette hviler stille, skiftende piano-, klarinett- og saksofonakkorder. Hva er det generalen drømmer? Er det et voldsomt, skrikende mareritt, før det hele munner ut i en slags disharmonisk stillhet? Uansett er det cinematisk og dramatisk musikk.

Hele plata er preget av en nysgjerrighet, en kollektiv vilje til å prøve ut nye idéer, hvor enn utrolige de måtte virke. Mange av de nye komposisjonene fikk da også en rimelig lunken mottagelse; hvorfor skulle den svenske staten betale for slikt tøv? Var musikerne seriøse, eller køddet de? Ingen visste, kanskje ikke musikerne selv engang. Likevel ligger det en sterk musikkformidling mellom rillene på Den Korta Fristen, for å ikke nevne noen fantastiske musikalske prestasjoner.

Jan Johanssons utrolige kontroll og kreativitet kommer til syne på spor som tittelkuttet og den tidligere nevnte Generalens Dröm. Det synes utrolig at den samme mannen som har skapt den utrolig vakre og vevre Visa Från Utanmyra kan skape en såpass rasende og aggressiv solo som oppløsningen i Generalens Dröm. Blant de mer underholdende og tilgjengelige sporene finnes Samba Triste, en svingende samba med en lang solo av Rune Gustafsson på akustisk gitar, som følges tett av Egil Johansen og Georg Riedel. Egentlig et rent trionummer, men blåserne kommer inn og understreker den svingende følelsen i låtens midtparti. Vals Från Delsbo er Jan Johansson som de fleste kjenner ham; et romantisk kyss til folkemusikken, denne gangen kledd i vakker storbanddrakt. Fem Spelor er kanskje den låta som i sterkest grad fjerner seg fra jazz-idealet. Nesten helt og holdent strippet for improviasjon presenterer den fem miniatyrer (spelor) inspirert av datidas samtidskomponister som blant andre Stockhausen. Her jobbes det også intensivt med pausene. Plutselig stopper alt opp; og lytteren holdes i spenning helt til musikken flyter videre. Dette gjelder også Hej Blues og andre låter på plata.

Et annet slående fellestrekk for mange av låtene er den store dynamikken, som manifesterer seg på ulike måter. Noen ganger er det lange, storslagne crescendoer, andre ganger brytes det sterke plutselig av (som i de to låtene om generalen), andre ganger holdes alt veldig stille, som i den fløyte- og perkusjonspregede Vedergällningen. Og noen ganger er det utrolig sterkt, atonalt og abstrakt aggressivt, som i den avsluttende Vänliga Hälsningar.

Det er en sterk utvikling som har skjedd mellom Jazz Under Stars fra 1964 og disse opptakene som er fra 1967 og 1968. På tross av at lite eller ingenting har skjedd besetningsmessig høres det ut som om bandet har gjennomgått en transformasjon. Viljen til å underholde er minimert, mens viljen til å kommunisere musikalsk fortsatt er veldig sterkt til stede. Musikken er ikke sær for særhetens skyld (kanskje snarere skøyeraktig), men musikerne og ikke minst Jan Johansson hadde nok en trang til å finne et nytt musikalsk uttrykk og ekspandere utenfor det etablerte jazz-idealet. Det er naturlig å trekke en paralell til Miles Davis som i samme tidsperiode "går elektrisk" med de to platene In a Silent Way og Bitches Brew. Det finnes få, eller ingen fellespunkt mellom musikken på Den Korta Fristen og Miles' innspillinger på denne tiden, men interessen og viljen til å finne nye uttrykksformer er likevel felles for dem begge. For meg er Radiojazzgruppens resultat vel så interessant som Miles' store, elektriske strukturer, og jeg anbefaler Den Korta Fristen til alle med et åpent og nysgjerrig musikalsk sinn.

I mitt hode er Den Korta Fristen en av de skjulte nordiske jazzperlene.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo