Sologne

Loney, Dear

CD (2006) Dotshop.se

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Stemmen fra den andre siden

Loney, Dear gjør sensasjonelt mye ut av sensasjonelt lite, hva skal en folktronica-trubadur med store selskaper når det går an å gjøre det meste sjæl?

Av Dag Erik Asbjørnsen

10.01.2007

En pussig ting å reflektere over nå er at Paul McCartneys første soloalbum fikk såpass dårlig kritikk som den gjorde i sin samtid. Platas "gjør-det-sjæl"-filososi og ærlige feilbarlighet var for det første et personlig opprør mot rigide studioproduksjoner som Abbey Road og for det andre folks forventninger til han selv som en perfeksjonisitisk masekråke.

Plata fra 1970 kan utmerket godt ses på som et tidlig forsøk på å ta musikken hjem, bokstavelig talt, og dermed ta lytteren med i selve skapelsesprossesen med både spontanitet, lekenhet og en og annen feil foreviget på teip. For Bob Dylan sin del har vel dette vært selve greia i snart et halvt århundre.

Våre dagers teknologi har et prisnivå og fleksibilitet nok til at de fleste som vil det kan drive med innspillinger ved siden av stormkjøkkenet, helt uavhengig av mektige selskaper. Nils-Emil Svanängen har i årevis vært selvstendig musikkutøvende med sine sysler sentrert rundt sang, akustisk gitar og lavmælt, billig elektronikk.

Sologne varer i rundt 35 minutter og inneholder 10 eksempler på at det ofte fungerer best å fatte seg i korthet. Sangtitlene i seg selv vitner om originalitet. Her er døsige, pastorale melodier, som oftest sentrert rundt Svanängens lyse, nesten ynkelige stemme, akustiske gitar og elektriske orgel. Perkussive pulser er skåret ned til et minimum, det lille som er har et motorisk, minimalistisk driv. Innimellom gjør trompeter, klarinetter, bass og lommesynther gjesteopptredener. Små crescendoer bryter opp det lavmælte og skaper vel gjennomtenkte dynamiske kontraster.

Instinktet for gripende melodier er usedvanlig skarpt hos denne karen. Enkeltelementer her minner meg fra tid til annen om ting jeg har hørt med Will Oldham, Jim O'Rourke, Smog, Harmonica, Damien Rice og High Llamas, men dette er kun beslektede sjeler, for Svanängen har virkelig funnet sin egen, impresjonistiske måte å uttrykke seg på, en trubadur i blågul hanglider med utsikt over byen, flyplassen og de små forstader. Tydeligst hører vi dette i de jazzete, pludrende orgeltonene på Grekerna, en meditasjon som rekker langt inn i skyene på under tre minutter.

For meg fortoner Sologne seg som ren og enkel musikalsk lykke, et bevis på styrken som ligger i antydningens kunst og evnen til å oppdage edelstener der andre bare ser grus. Sjelden har så mange hatt så få noter å takke for så mye, for å parafrasere Churchill.

Mer om Sologne: dotshop.se

Groovissimo

Sharon Van Etten - Tramp

Med slike songar, med slik ei plate veks Sharon Van Etten fram og blir ei av dei beste stemmene vi har for tida.

Flere: