cover

If You Lose It

Last Days of April

CD (2004) - Bad Taste/Smekkleysa / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Poprock / Indiepop

Spor:
It’s On Everything
Been Here All Time
Tears On Hold
If You
Me the Plague
Your Anyone
Want to Go
Do For Two
Live the End
Fast, So Fast

Referanser:
Broder Daniel
Logh
Fireside
Sister Sonny

Vis flere data

Se også:
Gooey - Last Days of April (2010)

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


13 av 12, 2 av 7

Ta vel i mot det nye medlemmet av Foreningen Anonyme Poprockere.

Tidligere i vinter traff jeg en gammel kjenning som jeg har blitt kjent med gjennom vår felles musikkinteresse. Dette har naturlig nok ført til at våre 'et par ganger i halvåret-møter' alltid dreier seg om musikk. Spørsmålet "hva hører du på for tiden?" følger alltid etter "hei", også denne gangen i vinter. Mitt bekjentskap kunne fortelle at Last Days of April var veldig bra. "Bra svensk pop/rock" svarte han på mitt vanlige oppfølgingsspørsmål. "Kjedelig, altså?" spurte jeg litt spydig. "Nei, nei, de er skikkelig bra, altså!" var svaret. Hans overbevisning var ikke nok til at jeg ikke glemte navnet samme kveld.

Senere har bandnavnet dukket opp både her og der, og når deres femte plate If You Lose It befant seg i postkassen min mellom billige fremstøt fra Rimi og Telenor, måtte jeg jo gi dem en sjanse.

Grunnen til min rynking på nesa skyldtes naturligvis min venns bruk av den brede, forslitte og kjedelige benevnelsen poprock. Indieverdenen anno 2004 er slik at hvis min venn hadde byttet ut ordet pop med for eksempel country, garage eller post, så hadde han heller sett mine våkne øyne. Men så er det nå en gang slik at dette ER poprock. Jeg sier ikke at det ikke finnes strålende band i denne kategorien, men det er liksom 13 band på dusinet. Kravet til originalitet er enormt. Last Days of April kan helt sikkert sin Lou Barlow og Stephen Malkmus, men noen ganger kan man kanskje svelge sin stolthet og la seg inspirere også?

Nå er ikke If You Lose It en fullstendig katastrofe, til det er Karl Larssons stemme og Mathias Oldén og Peter Gunnerfeldts (The Hives, Isolation Years, Fireside) produksjon for god. Men likevel. Det jeg har innvendinger mot er selve uttrykket. De kunne tjent mye på å pøse på med tydeligere og mer fremtredende gitarer, og heller pakket inn låtene sine, og da også gjort de mer interessante for en interessert lytter. Mer lyd og støy og "vågalitet"! Kast slipset! Slik kunne de nærmet seg et slags emorock-uttrykk - som de nesten gjør på mitt høydepunkt Do For Two - og latt pop-rocken ligge.

Last Days of Aprils største problem er at når vi skriver slutten av april så har det allerede kommet ut flere titalls slike plater rundt omkring i verden. Hvert år. Og slik de fremstår på sin nye plate føler jeg at de ikke har det som skal til for å skille seg fra hveten.

If You Lose It er dessverre en type plate som alle vil trampe takten til på et hyggelig vorspiel, men som sjelden gjør at noen av gjestene vil spørre verten hva som står på.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Paul Weller - Catch-Flame: Live at The Alexandra Palace

(V2)

Ein maktdemonstrasjon frå første til siste tone. Det er sjeldan livealbum leverer så godt som dette gjer. Ein moderne klassiker.

Flere:

Dizzee Rascal - Showtime
Deportees - Under the Pavement - The Beach