cover

St Elsewhere

Gnarls Barkley

CD (2006) - Warner Bros. / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Alternativ / Neo-soul

Spor:
Go Gadget Gospel
Crazy
St. Elsewhere
Gone Daddy Gone
Smiley Faces
The Boogie Monster
Feng Shui
Just a Thought
Transformer
Who Cares
Online
Necromancer
Storm Coming
The Last Time

Referanser:
OutKast
Gorillaz
Quasimoto

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Hip-pop

Årets mest originale forsøk på å være uoriginal, er et formidabelt forsøk på å se fremover.

Første gangen jeg hørte Crazy var den umiddelbart Dangermousk. Det er noe med trommearrangementet til Brian Burton som går igjen på de fleste av hans produksjoner. Dette er typisk for hiphop-produsenter, eksempelvis har Pharrel Williams gitt mye skryt til J-Dilla for sitt trommearrangement. Hva du varierer med oppå disse trommene er da det som gjør en oppskrift suksessrik.

I senere tid har produsent blitt et godt betalt yrke, og spesielt hiphop-produsentene bryter seg veg frem og opp til det kommersielle markedet. Timbaland har for lengst overgitt seg til stjerner som Justin Timberlake og Nelly Furtado, Neptunes var vel egentlig de første virkelig store stjerneprodusentene, og i 2006 jobber Scott Storch med Paris Hilton.

Danger Mouse var opprinnelig en fattig collegestudent med ønske om utdannelse innenfor tegnefilm. Han vokste opp i et musikkmiljø hvor han blant annet remixet Neutral Milk Hotel, og laget i ung alder for det meste elektronika under navnet Pelican City. Etter å ha jobbet noen år som triphop-DJ, og blitt stadig flinkere på å lage mash-up av hiphop og andre genrer, bestemte han seg for å sende inn en tape til den britiske labelen Warp. Imponert over hva den unge mannen hadde prestert ble han signet og slapp i 2003 hiphop-albumet Dangermouse & Jemini, som ble en undergrunnshit.

Hans store gjennombrudd kom på en ulovlig mash-up av Jay-zs The Black Album og The Beatles' The White Album, som ble en nedlastningsfavoritt, dog hatet av plateselskapene. Damon Albarn ble allikevel såpass imponert at han signet Danger Mouse til å kutte beats til Gorillaz nye album, Demon Days. Danger Mouse ble nå et anerkjent navn i bransjen og kunne velge og vrake, han valgte allikevel å gi ut det brutalt oppskrytte Mouse & The Mask sammen med indiehelten MF Doom. Her får de begge utløp for sin tegneseriefetisj, og er vel å anse som en hyllest til marihuana og Cartoon Network.

2006 ble året da Danger Mouses teft for fengende melodilinjer havnet på alles lepper, etter at Crazy ble den første låten noensinne til å toppe en liste kun basert på antall nedlastninger. Crazy var en buzz i musikkundergrunnen og ifølge bakgrunnsmennene lakk den ut tilfeldig. Sammen med sin nye makker, det gamle Goodie Mob medlemmet Cee-Lo, gav han ut albumet St. Elsewhere. De gjorde konserter som ble kjent for sine utkledningsshow basert på filmer som Star Wars, Waynes World og The Wizard of Oz, og Danger Mouse tredde nå ut av produsentrollen og gav navnet et ansikt. St. Elsewhere ble en kommersiell suksess, og det finnes garantert noen som vil plassere dette albumet på sin best of 2006. Men hvorfor?

Cee-Lo var en mislykket og avdanket MC, som etter elendig salg av sine tidligere soloalbum var nødt til å tenke nytt. Til tross for proff hjelp av blant annet Timbaland og Neptunes på skiva Cee-Lo Green - Is the Soul Machine, virket det ikke mot platemarkedet.

Samarbeidet med Danger Mouse startet allerede i 2004 og har pågått over lengre tid. Dette var et mer musikalsk uavhengig prosjekt som skulle være uambisiøst og uhøytidelig. Det er iallefall hva de ønsker at vi skal tro. Danger Mouse og Cee-Lo har brukt all sin tid etter gjennombruddet på å opptre stort sett merkelig, deres intervjuer bærer preg av en gubbete holdning til det kommersielle platemarkedet hvor de egentlig helst vil falle utenfor.

Albumet forsøker lyrisk sett å være veldig kontroversiell og noen av samplene til Danger Mouse er direkte obskure. St Elsewhere er et eksperimentelt produsert album som bærer preg av Danger Mouses mash up skills. Cee-Los tekster er på sitt mest fatale når han eksperimenterer med shizofrene sinnstilstander og suicidale oppfordringer. Danger Mouse er på sitt mest kommersielle dog sprøeste, men viser med sine samples at han er villig til å tøye grensene for hva som passer sammen og høres bra ut Jeg blir allikevel, nå som hipsterhypen for lengst er død, sittende igjen med følelsen av å ha blitt utsatt for et profesjonellt pr-gimmick. For når det kommer til det musikalske er ikke St. Elsewhere på noen måte banebrytende. Tidsriktig, men langt ifra nyskapende.

St. Elsewhere inneholder noen skikkelig genistreker innenfor produksjon, du har jo såklart den besettende Crazy som ingen orker høre mer. Smiley Faces er mer av det samme, men her mangler Cee-Lo sin lyrisk reflekterte mening som gjorde Crazy så genial. Just a Thought er derimot nok et forsøk på noe av det samme, hvor Cee-Lo forteller: "And I've tried anything but suicide, but it crossed my mind". Det er mange tanker om livets skyggesider på dette albumet, og veldig lite sies indirekte. Eksempelvis forteller Cee-Lo på låten The Boogie Monster historien om hvordan han tar et oppgjør med det onde ved seg, da han finner ut at monsteret under sengen bare er et speilbilde av hva han har blitt. Jeg forstår at dette tematisk beveger seg i en retning som er uvanlig for hiphop-basert ny/soulfunk, men gjør det at det er nyskapende lyrikk? Er dette et bra album fordi det eksperimenter med perspektiver som er forholdvis ubrukt innenfor dette området? I tilfelle burde det gjennomføres så det høres bra ut, ellers finnes det en del andre genrer som sier dette oftere og ikke minst bedre.

Så har du noen skikkelig skivebommer av produksjon. Aller verst er Gone Daddy Gone, som tar fullstendig knekken på prosjektet om målet var å være alternativ/indie, Violent Femmes-samplet er iallefall utrolig slitsomt med Cee-Lo vokal og mer enn velkjent. Det virker nesten mer som et musikalsk veddemål hvor spørsmålet er: Kan vi erobre verden? Ellers har du Go Gadget Gospel som er det grusomme åpningssporet, hvor Cee-Lo hyler og skriker oppå et merkelig arrangert og en masete produksjon av Danger Mouse.

Transformer er usannsynlig irriterende; Cee-Lo forandrer ekstremgospel-stemmen sin til å høres ut som en smurf, og teksten er mildt sagt forvirrende. Jeg mistenker Cee-lo Green for å ha vært, nettopp, ganske grønn deler av denne prosessen, og han har i intervjuer tidligere innrømmet at det meste av låtmaterialet er skrevet mellom andre innspillinger. Så er Cee-Los tekster et oppgjør med sin egen karriere? Neppe, jeg ser for meg gutta le hele veien til banken.

Danger Mouse og Cee-lo har hatt det riktig underholdende under skapelsen av dette settet, til tider mer morro enn vi som lyttere får igjen. Selv under sceneshowene virker det som om de har det mer morsomt enn andre. Det er jo tross alt for det meste produksjoner skapt digitalt fremfor med instrumenter, og det fungerer ikke alltid like bra live.

Albumet ble til over lengre tid, og kun seks av sangene er innspilt i studio. Resten ble sendt dem imellom og lekt med på egenhånd. Jeg leste i et intervju at Cee-Lo hele tiden var ute etter å sjokkere Danger Mouse, og prosjektet har et veldig kompispreg. Tradisjonen med å lete etter inspirasjon i andre genrer er ikke så gammel i hiphop. Crossover og mash-up forsøkene er til tider så preget av å ville være så annerledes og nyskapende at det virker som noen har glemt at det nødvendigvis også må høres bra ut.

St. Elsewhere er indieprosjektet som virkelig slo an, og jeg er egentlig mer spent på hva den kan skape av nye eksperimentelle produksjoner, og ikke minst hvor langt produsentrollen kan nå? Nå som hiphop har et par år på nakken er det vel på tide å forene seg med flere genrer og ikke minst temaer. St. Elsewhere prøver så godt det kan, og albumet blir sikkert stående som en snakkis i enden av året, det er umulig å ignorere. Enkelte vil til og med hevde at det er album som dette som om et par år vil bli stående som milepæler musikalsk for dets crossovere. Dessverre lyder dette mer som et prosjekt som for enhver pris VIL stå i bresjen, enn ett som faktisk gjør det.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Pernice Brothers - Live a Little

(Ashmont / One Little Indian)

Hey Joe, where you goin' with those tunes in your head? - I'm ridin' down PCH One to Somerville to get High as a Kite. Ein god idé Joe, ein god idé.

Flere:

Brandy - Full Moon
Arve Henriksen - Chiaroscuro