cover

Forty Licks

The Rolling Stones

2 x CD (2002) - Decca / Virgin / Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Rock'n'Roll / Rhythm & blues / Bluesrock / Psykedelia

Spor:
Street Fighting Man
Gimme Shelter
(I Can't Get No) Satisfaction
The Last Time
Jumpin’ Jack Flash
You Can't Always Get What You Want
19th Nervous Breakdown
Under My Thumb
Not Fade Away
Have You Seen Your Mother Baby?
Sympathy For the Devil
Mother's Little helper
She's a Rainbow
Get Off of My Cloud
Wild Horses
Ruby Tuesday
Paint It, Black
Honky Tonk Women
It's All Over Now
Let's Spend the Night Together


Start Me Up
Brown Sugar
Miss You
Beast Of Burden
Don't Stop
Happy
Angie
You Got Me Rocking
Shattered
Fool To Cry
Love Is Strong
Mixed Emotions
Keys To Your Love
Anybody Seen My Baby?
Stealing My Heart
Tumbling Dice
Undercover Of The Night
Emotional Rescue
It's Only Rock'n'Roll
Losing My Touch

Referanser:
Faces
The Yardbirds
Willie & the Poorboys

Vis flere data

Se også:
Exile on Main Street - The Rolling Stones (1972)
It's Only Rock 'n' Roll - The Rolling Stones (1974)
Live Licks - The Rolling Stones (2004)
Martin Scorsese: Shine a Light - The Rolling Stones (2008)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Førti gode

Den nye Stones-samleren består hovedsakelig av smakebiter som bare gir deg lyst på mer, mye mer.

Nok en gang har Stones, eller plateselskapet, sett seg nødt til å oppsummere karrieren. Denne gangen skal førti låter gi et bilde av bandet gjennom like mange år. Hovedsakelig består Forty Licks av erklærte klassikere pluss noe nytt. Alle fans vil sikkert savne noen personlige favoritter eller mindre hits, men mye av det viktigste er med. Å få alle godlåtene på en samler ville kreve en meget stor og dyr boks.

Jeg har opplevd at til og med min generasjon (de som er født etter at Beatles ga opp, men før Lennon ble skutt) har arvet noe av den klassiske Beatles/Stones konflikten. Selv har jeg alltid vært en Stones-gutt, i alle fall siden 13-14 års alderen. Få band har påvirket så mye av den musikken jeg fortsatt finner interessant i dag så voldsomt som Rolling Stones. De var et av de ledende banda når det gjaldt å bringe nye stilarter og genre inn i rocken. De var i front når unge menn begynte å interessere seg for rhythm'n'blues, når man brakte soul inn i rocken og de var blant de første tøffe rockerne som trykte country til sitt bryst. I tillegg var de uredde for instrumentering utenom bass, gitar og skarptromme. Alt dette og noe til får man et glimt av på Forty Licks.

Nå er det vel opplest og vedtatt blant Stones-klanen at de ti første åra er viktigere og bedre enn de tredve siste. Utgivelsene kom også noe hyppigere tidlig i karrieren. Dette har selvsagt både med alder, produktivitet og endringer i platebransjen å gjøre. Det finnes ikke lenger plateselskaper som spyr ut singler og album av ett og samme band i løpet av samme år, slik de gjorde på 60-tallet. Disse, og sikkert noen til, er grunnene til at første CD dekker 1964-71. CD nummer to oppsummerer 1971-2002. Med 2002 menes da de fire nye låtene det er gjort plass til. Å dytte på noen nye komposisjoner er jo ofte et greit triks for å få gamle fans til å bruke penger på plater med kjent materiale.

Første CD åpner med Street Fighting Man, Gimme Shelter, Satisfaction, The Last Time og Jumpin' Jack Flash. Allerede her må jeg innrømme at jeg synes dette er en av årets partyplater, til tross for at materialet er gammelt. Sekstitalls-Stones er fortsatt noe av den frekkeste og frieste rocken jeg veit om. Festen fortsetter med blant annet Not Fade Away, Sympathy For the Devil, Paint It, Black og Get Off of My Cloud. I tillegg får man de mest obligatoriske balladene og pophitsa fra perioden. Ønsker man et enda dypere dykk ned i klassiske Jagger/Richards-singler bør man sette seg ned med den triple The London Years (1989).

Som nevnt er viktigheten av dette bandets tidligste utgivelser nærmest udiskutabel. Deres produksjon fra og med midten av 70-tallet er det derimot større uenighet om. Min personlige oppfatning er nok at utgivelsene etter at Mick Taylor forlot bandet er noe tammere, men at de gamle gutta fortsatt holder seg langt bedre enn andre band som har holdt på i over tredve år. Av band i kategorien stadionband er de vel et av de få jeg kunne tenke meg å både se og høre igjen. Keith Richards er nå engang Keith Richards. Hans gitarer og låter har holdt dette bandet interessant også etter at Mick Jagger blei en overdreven playboy med primadonnanykker.

Andre CD åpner, som så mange konserter, med Start Me Up. Det er gjort plass til milepæler som klassikeren Brown Sugar, discorockeren Miss You, balladen Angie og selvsagt It's Only Rock'n'Roll. I tillegg kommer mange av singlene fra de siste 20 åra. Det er antagelig en glede for mange fans at to låter fra Exile On Main St. har presset seg med, selv om disse ikke var voldsomme singelhits. Både Tumbling Dice og Happy (med Keith på hærlig rå vokal) fortjener en plass her. Forty Licks CD2 dekker åra 1971-1997 på en god måte selv om klassikerfaktoren ikke er så sterk her. Stort sett fortjener alle låtene, også de fra 90-tallet, å være med.

Et spenningsmoment er selvsagt hvorvidt de nye låtene forsvarer sin plass på en slik samling. De fire ferske komposisjonene er spredd rundt på CDen. Disse følger opp den stilen bandet har lagt seg på de siste åra og som blant annet gjorde seg gjeldende på Bridges To Babylon. Don't Stop og Stealing My Heart er to midtempo poprockere som nok også ville ha krevd sine plasser på en eventuell ny skive. Verken mer eller mindre. Keys To Your Love er en litt for pregløs, eller kanskje sjarmløs ballade. Forty Licks avsluttes med Losing My Touch, en avslappet rolig låt med Keith på vokal. Denne minner kanskje mer om tidlig Tom Waits enn noen lighterballade.

Forty Licks er en glimrende samler for de som føler seg ukjent med verdens største rock'n'roll-band. Er dette din første Stones-investering, får du helt sikkert lyst til å høre de klassiske albuma med en masse godlåter som aldri befant seg på singellistene. Plata gir både de største hitsa, viser variasjonen i låter og arrangement og gir et innblikk i bandets utvikling. Låtene er plassert i en halvkaotisk rekkefølge innen hver periode uten at jeg synes dette gjør helheten noe dårligere.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo