Tripper

Efterklang

CD (2004) - Leaf Label / Dotshop.se

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Samtidsmusikken

Kraftanstrengelse fra danske knægte, behjulpet av tidligere kolonier.

Av Thomas Karlsen

13.03.2005

Efterklang. Et fint ord, rikt på konnotasjoner, fullt av atmosfære og stemninger, et ord som påkrever, ehem, eftertanke. Tankene går mot Arne Nordheim, mot samtidsmusikk og mot Sixten Nordström i Kontrapunkt, denne gysereren av et TV-program som kanskje mer enn noe annet formet en felles nordisk identitet - glemt var unionsstrider, tvilsomme byttehandler av hele land og liksomnøytralitet i krig. Den alltid smørblide, men også strikte Sixten geleidet med milde håndbevegelser og skånsk dialekt de nennsomt kjemmede og klassisk skolerte musikkviterne gjennom innledende runder, semifinaler og finaler som var det et Nordisk Mesterskap i fotball - og alltid vant Norge med knusende sifre, med de stakkars danske knægte på sikker jumboplass. Siden den gang har danskene etterhvert skaffet seg en viss posisjon på det musikalske kartet (og da er det ikke Hanne Boel eller D.A.D. jeg har i tankene), trass i stadig å være på leting etter sin egen Håkan Hellstrøm eller sitt eget a-Ha.

Men altså, jo... Det var jo disse Efterklang da. Dette Københavnerkollektivet på 10 som på debutalbumet Tripper søker å alliere seg med det som kryper og går av krefter innen det orkestrale nordiske kunstnermiljøet. Jeg er riktignok litt skuffet over mangelen på Færøyske tubaister og huldersang fra Suertsey, men ellers synes alt å være på plass. Stort kor fra Grønland? Check. Strykere fra Islands strykekvartett Amina, tidligere med vikariat i Sigur Ros? Check. Trompeter, tromboner, korpstrommer og videocollage? Check, check, check og atter check.

Likevel, etter å ha lagt all kynisme og fordommer til side for en stakket stund, kan man dog erkjenne at Tripper er unntaksvis veldig fin, og innimellom av en slik art at huden nesten krøller seg. Hver av de ni låtene har i seg partier som er så stormende vakre at man av og til glemmer alt strevet og åket som man må igjennom for å komme dit. Det er noe feberaktig og utmattende over disse låtene, som nok kan fremkalle ulike reaksjoner avhengig av lytteren - noen vil finne Tripper beroligende, avslappende, atmosfærisk. Andre igjen vil mest sannsynlig springe i veggen. Er du av sistnevnte personlighet kan jeg berolige deg med at følelsen går over etter ca 20 gjennomlyttinger. Du må bare gi deg selv tid, masser av tid, samt et ordentlig godt headset, eventuelt et state-of-the-art stereoanlegg, bygd av tyske bebrillede ingeniører med fortid i det amerikanske romprogrammet.

Det tar nemlig tid å bryte inn i Efterklangs univers - timer, dager og mest sannsynlig uker. Deres debutalbum er omtrent så umiddelbart som en forsinket stjerne på nattehimmelen og så spill levende som en bisettelse. Gruppen, som ble dannet i 2001 av Mads Brauer, Casper Clausen og Rasmus Stolberg, og som idag teller ytterligere 7 medlemmer, leker med lyd og lydbilder som om Arne Nordheim var alt de noensinne hørte på som barn. Strykere, piano, trompet, glitchy elektronika, dempet vokal og korale toner, alt rommer inni Efterklangs organiske, men svært minimalistiske univers.

Foetus, albumets første komposisjon går fra å låte som de første femten sekundene av Brennpunkt til å etterhvert blomstre over i en musikalsk etterlevning av Sigur Ros - sakte, søkende og båret av pastoral sang og gråtende strykere. Swarming er en tyngre, mer elektronisk affære preget av nødtørftige morsesignalliknende lyder, og med et guddommelig vakkert intermezzo av piano og trompet, spunnet rundt hva jeg nok egentlig vil angi som uinspirert sang, dog med vakker koring. Step Aside er på sin side en viltvoksende orkidé, bygget rundt frenetiske elektronikarytmer og hva jeg vil kalle flott programmering - samt til tider nakkehårsreisende bruk av strykere, trompet og nesten morbid vakker sang. Prey and Predator følger umiddelbart, og følger omtrent samme mønster som Swarming i tone og oppbygging. Den skjemmes dessverre av de to vokalistenes noe uinspirerte fremføring, men er ellers en storslått, episk dimensjonert komposisjon med en mektig finale båret fram av Kristina Schjeldes alltid nervestrittede trompet. Doppelgänger ibor en intens uro, drapert inn i lullende og søvnig vokal. Det er så man kan nesten fornemme en scene fra Lars von Triers Riget utspille seg for øynene i det Doppelgänger sakte svinner hen og toner ut i ren, skjær industriell støy. Monopolist på sin side bruker lang tid på å finne sin form; truende strykere, plukkepiano og dvelende sang innleder komposisjonen før det brytes igjennom den seige materien i et anfall av bestemt, kontant perkusjon og et kor av hærskarisk prakt. Uttoningen er så uhyggelig og truende at beina formerlig ryster av skrekk. Chapter 6 avslutter Tripper, og er en rystende vakker affære; truende, bevende, sørgelig, skrekkelig, vakkert og uoversiktlig; alt hva livet er.

Efterklangs lydbilde er preget av lagvis påklistring av nye grep og instrumenter, der lytteren gis tid til å kjenne på de enkelte elementene før nye påføres. Det gir en organisk og helhetlig opplevelse - og det er også til bandets uendelige kreditt at de begrenser lengden på låtene. Det er nok av eksempler på band som sklir ut i patetisk lange støyseanser med kun for det øye å spille lenge og stille til skue virtuose ferdigheter. Efterklang har ikke gått i den fella, og begrenser seg til 9 låter på knappe 50 minutter. Men i løpet av disse 50 minuttene har jeg som lytter innimellom rukket å bli djupt urolig. Kanskje er det de ubehagelige morsesignalliknende slagene som pulserer febrilsk gjennom albumet, eller den uforløste, omstendelige vokalen som liksom ikke orker stige opp til overflaten for å trekke etter luft. Den trykkende, truende stemninger er hele tiden tilstedeværende, klaustrofobisk og skremmende.

I det hele tatt er Trippel en kraftanstrengelse, fra såvel Efterklang som deres lyttere, og etterpå er man utslitt og rystet til innerst i margen. Albumet gir ingen forløsning, er ikke katharsisk i verken form eller oppbygging slik eksempelvis Sigur Ros er. Jeg vet ikke engang hvilket utbytte jeg har av Tripper, langt si når jeg kan fristes til å spille den. Tripper har denne følelsen av noe som drukner, som noe som har satt seg fast - man vil opp og vekk, men klarer ikke gjøre annet enn å forbli. Langsomt, dvelende fortærer Tripper seg selv, slutter å ånde, slutter å leve, og man aner bare at noe fortsatt vibrerer i luften etter at lydene forsvinner.

Det er treffende nok etterklangen man husker fra Tripper - snur man seg ved reisens slutt for å se tilbake ligger det kun et tåkehav der, dødt og trykkende, med alle sporene visket ut.

Groovissimo

Wilco - Yankee Hotel Foxtrot

Dagens tekst: hvis du bare skal ha en plate i år, så er det ingen vits å utsette kjøpet.

Flere: