cover

Jesu

Jesu

CD (2005) - Hydra Head / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Metal / Shoegaze / Ambient / Drone / Industri

Spor:
Your Path to Divinity
Friends Are Evil
Tired of Me
We All Faulter
Walk on Water
Sun Day
Man/Woman
Guardian Angel

Referanser:
Isis
Sigur Rós
Godflesh
Pelican
My Bloody Valentine
Sunn O)))
Earth

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Yesu

Justin Broadricks indie-struelle prosjekt bytter ut Sigur Rós' alver i skylandskap med pungrotter i gjørmebad.

Det har vist seg, for min del i alle fall, at mange musikksjangre som jeg egentlig har forholdt meg relativt lunken til med ett kan bli overmåte engasjerende så lenge et element av shoegaze implementeres. Som regel innebærer det at tempoet settes ned noen hakk, og mengder med feedback/gitarstøy får fritt spillerom til å rumle fra seg i bakgrunnen, mens forgrunnen fremdeles domineres av hovedsjangerens kjennetegn. Selvsagt høres dette for enkelt og banalt ut til å være virkningsfullt på noen som helst måte, men ta bare hip-hoperne Dälek og synth-romantikerne M83 som begge legger til mengder av svevestøy til deres respektive sjangre for å ende opp med noe forfriskende nytt og umiddelbart fengslende. På samme måte ble jeg vel ikke helt betatt av våre egne Jaga Jazzist før de tok til litt skotuppstirring de også på deres seneste langspiller.

Men om denne framgangsmåten kan vekke en interesse for andre sjangre jeg ennå ikke helt har latt meg frelse av er vel usikkert; sjangrene "shoepera" (opera + shoegaze) eller "bluegaze" (blues + shoegaze) har vel ikke noe å fare med i dagens musikalsk sammenheng (eller hva vet jeg, kanskje noen slike artister allerede finnes?), og bør vel kanskje helst forbigås i stillhet.

Uansett, med sine tettpakkede solide vegger av dronende lyd satt i rumlende bevegelse, legger Birmingham-bandet Jesu seg, med tidligere Godflesh/Napalm Death-pilot Justin Broadrick i spissen, i samme konseptuelle bås som de overnevnte i første avsnitt, men her med utgangspunkt i snerrende og destruktiv metal. (Som da altså er en slik sjanger som sjeldent har helt fengslet meg.) Om resultatet kan kalles "shoetal" eller "metalaze" av den grunn er egentlig likegyldig, men at bandet på elegant vis balanserer mellom sjangeravgrensningene i krysningspunktet mellom Isis, Godflesh og Sigur Rós blir etter hvert åpenbart, i alle fall for den tålmodige lytter.

For umiddelbart tilgjengelig er ikke noe som Jesu avslører seg som i første omgang; atmosfæren som dannes er stummende mørk, overbærende destruktiv, påtrykkende monoton - men allikevel ikke fri for et essensielt skinnende håp mellom dens bombarderende ekko. For i kontrast til suggerende tungskyts formidler Broadricks tilbakeholdne vokal et søkende lys blant de dystre og mektige skyggene, mens samtidige subtile elektroniske elementer og skjærende gitartoner også bidrar til Jesus etter hvert helhetlige lydbilde.

Men spesielt variert ut over det er bandets musikk allikevel ikke; de samme industrielle og reverb-ladde bassriffene har kontrollen over hele platens 75 minutter, med få eller ingen temposkifter kjappere enn rennende kvae. Like lite frenetiske er også de tilsvarende kontrollerte trommeslagene som av noens drønnende hjerteslag i komatøs tilstand, og for hvert nøye overveide slag på gitarstrengene gis det like lang tid til å la tonens brummende etterklang svinne totalt hen før vi introduseres til en ny.

Allikevel livligst, og samtidig et av platens definitive høydepunkt, er We All Faulter [sic] med dens dominerende stakkato skjæringsriff som egenhendig formidler de samme ordene Broadrick på desperat vis presser fram:

"And you're a disease / but you're a disease that I'm underneath / and you're just like / and you're just like all the rest / 'cause we all falter."

En desperasjon som når sine mest intense høyder på Man/Woman, hvor vokal hakket mer aggressiv enn tidligere gjør sitt inntog i lydbildet, allikevel helt uten å føles inntrengende eller påtvunget på noen som helst måte. Her snerrer Broadrick tekstlinjene fram i et tappert forsøk på å overdøve etterdønningene av hele verdens imploderende bassgitarer og forsterkere, noe han for øvrig mislykkes med, men det var vel heller aldri ment å ende opp på noen som helst annen måte.
 
Støyende på et tilnærmelsesvis altoppslukende berusende plan, Jesus debut er, i mangel av et bedre uttrykk, beintøff på et totalt sedativt vis - og inviterer til å headbange veldig veldig sakte på bunnen av innsjøer av sirup eller gjørme. Men, og her kan jeg ikke annet enn å beklage i forkant, ut fra dette springer flere håpløse potensielle sjangernavn - med Mudgaze og Shoelasses (molasses = sirup) i spissen - som du nok alle helst anbefales å totalt ignorere.

Fokuser heller på Jesu oppstandelse.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo