cover

The Fake Sound of Progress

Lostprophets

CD (2001) - Visible Noise / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Nu metal / Tungrock / Hardcore

Spor:
Shinobi vs Dragon Ninja
The Fake Sound of Progress
Five Is a Four Letter Word
...And She Told Me to Leave
Kobrakai
The Handsome Life of Swing
A Thousand Apologies
Still Laughing
For Sure
Akward
Ode to Summer

Referanser:
Incubus
Deftones
Earthtone 9
Faith No More

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Den nye britiske bølgen

Debutalbumet til vinnerne av Best New British Band i Kerrang Music Awards 2001.

Walisiske Lost Prophets tilhører en ny bølge av britiske tungrockband, som sammen med blant andre Earthtone 9 og Miocene har blitt spådd en stor fremtid, og det i en så stor grad at de vant prisen som beste nye band i fjorårets Kerrang UK Awards.

Lost Prophets henter innflytelse fra mange forskjellige kilder, blant annet kan man høre elementer fra Faith No More, Deftones, Incubus, Earthtone 9 og de svenske hardcore-legendene Refused. Så det er fristende å plassere dem i nu-metal kategorien etter førstehåndslyttingen, men platen er så variert at de stiller nesten i en egen klasse. Med låter som glatt kunne vært på de tidlige Faith No More platene, via emocore på ...And She Told Me to Leave, til Refused-inspirert hardcore på The Handsome Life of Swing. For ikke å glemme de korte breakbeat/trip hop/DJ-mellomspillene som er plassert gjennom hele albumet, og limer det fint i sammen til en helhet.

Vokalist Ian Watkins har en tidvis veldig Mike Patton (Faith No More, Mr. Bungle, Tomahawk) liknende stemme, hør bare på singelen Shinobi vs. Dragon Ninja. Han veksler imidlertid mellom flere måter å synge på, og blir en spennede vokalist å følge fremover når stemmen får utviklet seg enda litt mer.

Platen starter med nettopp den singelen, som du muligens allerede har sett videoen til på tv. Tunge drivende riff driver fram en låt i god Faith No More ånd, og er en av de bedre låtene på platen. Den etterfølges av det mer episke tittelsporet The Fake Sound of Progress som avsluttes med det første av de små "søte" breakbeat/trip hop/DJ-mellomspillene.

Andre fine øyeblikk er den sterkt Refused-inspirerte The Handsome Life Of Swing, som er en av de sterkeste låtene på platen. Den varierer fra Lost Prophets-typiske jazzvers til et refreng som jeg i en "blindtest" ville sverget var Refused-vokalist Dennis Lyxzén. Den neste låten A Thousand Apologies er klassiske Faith No More igjen. Som du sikkert har skjønt henger Mike Pattons spøkelse over hele denne skiven. Bandet fungerer best på de harde partiene, enten det er Faith No More, emo, hardcore eller nu-metal. De Incubus-aktige jazzmetall-partiene er det som fungerer dårligst, og man kan jo håpe på at de utvikler den harde delen (men samtidig beholder melodiene) videre.

De siste låten følger i noenlunde samme driv som på den første halvdelen, dog uten å ha de samme låtkvalitetene. Det er noen spor som kanskje ikke hadde trengt være med på platen, andre har veldig bra partier blandet med uinteressante partier som for eksempel Kobrakai. Men, til å være et så ungt å urutinert band er dette veldig bra. Og du gjør lurt i å holde øynene oppe for Lost Prophets fremover. Særlig når ryktene sier at dette er et av de bedre konsertbandene i England for tiden.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Like Rats From a Sinking Ship - We Get Along Like A House On Fire

(The Perfect Hoax)

Heseblesende galskap, aggressivitet, stakkato temposkifter og nihilisme. Vel, det er i hvert fall et forsøk på å sette LRFASS i bås.

Flere:

Ralph Myerz & The Jack Herren Band - A Special EP
Yo La Tengo - I Am Not Afraid of You and I Will Beat Your Ass