cover

City of Refuge

Castanets

CD (2008) - Asthmatic Kitty / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Americana / Folk

Spor:
Celestial Shore
High Plain 1
The Destroyer
Prettiest Chain
Refuge 1
The Quiet
Glory B
High Plain 3
I'll Fly Away
The Hum
Savage
Shadow Valley
High Plain 2
Refuge 2
After the Fall

Referanser:
The Black Heart Procession
Sparklehorse
Phosphorescent
Will Oldham

Vis flere data

Se også:
Cathedral - Castanets (2004)
First Light's Freeze - Castanets (2005)
In the Vines - Castanets (2007)
Texas Rose, the Thaw & the Beasts - Castanets (2009)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Night Country

Krypende uhygge og legende balsam fra den amerikanske ødemarken.

Raymond Raposa er en ensom ulv. Som tenåring busset han alene rundt i USA i fire år, og de siste årene har han etter sigende vært så herjet av depresjoner, sosial angst og indre uro at han i lange perioder har forsvunnet fra jordens overflate.

Også under innspillingen av platene sine har han hatt en tradisjon for isolasjon. På debuten søkte han tilflukt i en spartansk hytte i California, og mens oppfølgerne har vært unnfanget litt her og litt der, har sangene alltid blitt spilt inn i ensomhet.

Årets utgivelse er i så måte intet unntak.

City of Refuge er spilt inn på et avsidesliggende hotell i Nevada, angivelig etter at Raposa sanset en spesiell aura over stedet da han og bandet var på vei til et turnéstopp i Las Vegas. Fremgangsmåten er for øvrig den samme som ved tidligere album: Rasposa fester sine snutter, bruddstykker og låtskjeletter til tape og tar med disse hjem til studio, hvor gode venner som Sufjan Stevens, Adam Mitchell (Lights), Dawn Smithson (Sunn O)))) og Scott Tuma bidrar til å fylle ut lydbildet.

Og la det være sagt med en gang: Disse 15 sporene er noe av det skumleste som er å finne i platehyllene i 2008. Misforstå meg riktig, Castanets ønsker helt sikkert ikke å skremme noen, men disse hjemsøkte klangene har en helt egen nerve, fylt av en slik ensomhet, paranoia og fremmedfølelse at det er vanskelig å ikke bli litt bekymret. Raposas dragning mot mørket og ensomheten har vært et gjennomgangstema på alle platene hans, men aldri har han blottstilt disse sidene i så stor grad som han gjør på City of Refuge.

Det kanskje mest skremmende med hele opplegget er at han gjør det med så få ord.

Platen starter med tre instrumentaler. Åpningssporet Celestial Shore er det mest imøtekommende av dem, og har et umiskjennelig spaghetti-westernsk drag, der en enslig, klangfull gitar uforstyrret får meisle ut sin klagesang. Castanets musikk blir ofte av mangel på bedre adjektiver beskrevet som "filmatisk", og Rasposas gitar fører lett tankene i retning solstekte sletter der Ry Cooder allerede sitter og lirer av seg tonene til Paris, Texas.

High Plain 1 er – i likhet med 3 og 2 som følger senere på platen – lydeksperimenter som knitrer, spraker og blinker som skiltene utenfor slitne kaféer og moteller langs Highway 50.

The Destroyer er kanskje det mest foruroligende sporet på hele platen, og det sier en del. Igjen er det Rasposas gitar som står i sentrum, men arrangementet er bygget ut med flere små injeksjoner av gnagende støy. Og mens assosiasjonene tidligere har gått til et lummert, men tross alt levelig Nevada, er det nå plutselig The Hills Have Eyes for alle pengene.

Først på Prettiest Chain presenterer vokalisten Rasposa seg med linjene "Give me your prettiest chain to wear." Tankene går til det brutale, væpnede ranet som Rasposa ble utsatt for i forbindelse med ferdigstillelsen av fjorårets In the Vines, uten at det behøver å være noen sammenheng. Mer nærliggende er at det handler om rastløsheten som herjer opphavsmannen – den evige jakten etter noe annet, noe bedre – noe som virker enda mer tilforlatelig da han i neste øyeblikk henvender seg mot himmelen: "Eagle, give me your wings."

Refuge 1 spinner videre på det samme, med sitt messende, Devendra Banhart-klingende vokaltema: "I'm gonna run to the city of refuge." Om og om igjen i nesten fire minutter.

Refuge 2 gir noen flere biter av puslespillet: "So that hill and the other hill / Lay a thousand other hills / Endless nights / Endless days / Getting lost in the love / In a thousand other loves / And I get further and further away." Det handler om indre og ytre flukt, behovet for fysisk avstand til andre mennesker, men samtidig om å søke ly fra indre demoner.

Indrefiléten her heter utvilsomt Shadow Valley, en langsomt brennende selvransakelse – en prosesjon av spøkelser som lunter avgårde gjennom natten og inn til byen. Det starter
forsonende nok med "Into the city with my baby / And I don't want to fight," men Raposas forbannelse gjør det umulig å slå seg til ro med dette, og snart er mørket der igjen: "Well, as long as I've lived, I've wanted to die / As long as I've loved you, I've been saying goodbye / And it's okay to die."

På avsluttende After the Fall åpner Castanets omsider døren på gløtt, med et nydelig, nedtonet arrangement, samtidig som de religiøse undertonene som tidligere har vært dekket av skygge, nå strømmer ut i lystet: "Eve began slowly to dress / Adam just stared at the wall / So many things to repress / Those first days after the fall." Og slik går verden på sett og vis videre.

Og der forlater vi Castanets i denne omgang. Demonene er der fremdeles, og på forunderlig vis er det mulig å finne både trøst og trygghet i det: "If I knew where we were going / I might not have gone at all / There was no way of knowing / So soon after the fall."

PS! City of Refuge følges av søsterplaten Dub Refuge. Som tittelen indikerer, består denne av dub-versjoner av sangene (med et par genuint fjollete titler, som City of Dubfuge og The Dubstroyer). Platen er blitt til i nært samarbeid med Ero Gray (som også har vært med å produsere City of Refuge). Han forsøker etter beste evne å forklare hensikten med prosjektet på hjemmsidene til Asthmatic Kitty.

- Jeg elsker den drivende varmen hos de klassiske dub-kildene: King Tubby, Scientist, Burning Spear, Sly and Robbie. Jeg føler at mine bestrebelser etter å forvandle en minimalistisk countryplate til dub ville være verdt innsatsen – jeg ville neppe lykkes, men bare forsøket ville være verdt det.

Spesielt interesserte – dere vet hva dere har å gjøre.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo