cover

Distortion

The Magnetic Fields

CD (2008) - Nonesuch / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Kammerpop / Singer/songwriter

Spor:
Three-Way
California Girls
Old Fools
Xavier Says
Mr. Misteltoe
Please Stop Dancing
Drive On, Driver
Too Drunk To Dream
Till The Bitter End
I'll Dream Alone
The Nun's Litany
Zombie Boy
Courtesans

Referanser:
Beach Boys
Roky Erickson
The 6ths
Jesus and Mary Chain
Dinosaur Jr.
Apples In Stereo

Vis flere data

Se også:
I - The Magnetic Fields (2004)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Bildet av Dorian Gray

Magnetic Fields' tilbakevending til platemarkedet er preget av et eminent knippe låter med klare referanser til 60-tallets popestetikere og 80-tallet

Fire år har det gått siden Stephin Merritt og Co. var aktuelle med sin forrige plate. Siden den gang har det gått med mye tid og engasjement for å dyrke frem et knippe nydelige popmelodier. Men som alltid med denne gruppen så er ikke alt slik man forventer det ved første øyekast.

Pakket med catchy og drivende surf-aktige gitaranthems virker Distortion opplagt og rede til å underholde både på hjemmeplan og i mer sosiale sammenhenger. Det er en CD som klarer å skape melodier som du kan sverge på må ha blitt laget før, og selv om dette neppe vil bli noen umiddelbar klassiker blant det større kjøpende publikum, er allikevel trofaste fans, nye lyttere og erfarne popentusiaster sikret seg et helstøpt produkt i god ånd fra Magnetic Fields.

Der hvor den forrige platen "I" var relativt strippet i sin innpakning av Merritts låtskriblerier, har gruppen her gjort det de kan for å fylle lydbildet til randen med melodiøse vokalharmonier, doo-wop koring og catchy synthlinjer. Tittelen Distortion henspiller på en tykk vegg av fuzzy gitar som fores inn i låtene hele platen igjennom. Tidvis som en distansert ulyd mot melodiproduksjonen som aldri helt forsvinner, på andre låter i sentral posisjon, og derfor en absolutt nødvendighet i helheten. Distortion ville neppe fungert så bra uten "støy"-innpakningen, for det er nettopp dette bruddet med forventinger som gjør platen interessant.

Lyrisk er Merritt like herlig bitter og selvparodisk som han nesten alltid har vært. Noe som gjør hans innfallsvinkel på sine prosjekter vanskelig å tyde; er dette virkelig noe han mener og føler, eller er han ute etter å gjøre narr av noen? Dette skyggespillet for det lyttende galleri, har blitt et av låtskriverens fremste våpen i jakten på den perfekte poplåt. Og på Distortion kommer han farlig nær å lykkes på flere forsøk.

Platen er fordelt mellom ulike tematiske kategorier, men i hovedsak delt i to med suverent mest fokus på den evige brennende, eller fortapte kjærligheten. Innenfor denne avgrensingen finner man bitre eller forbigåtte observasjoner på mislykkede parforhold, og feilslåtte løsninger på å forholde seg til dem. Her er også de låtene som minner mest musikalsk om Magnetic Fields forrige plate. Mr. Misteltoe, Old Fools og den uimotståelige I'll Dream Alone er alle slentrende, men hardt treffende små mesterverk, som er lette å kjenne seg igjen i.

I den andre kategorien lurer umiddelbare popslagere som den Beach Boyske California Girls, The Nun's Litany og Courtesans. Her er låtskriverens avstand til subjektene tydelige gjennom en nærmest latterliggjørende tilnærming til de ulike persongalleriene. Uansett om det berettes om kokainsnortende pappajenter eller om det å bli en menneskelig barbiedukke i andres tjeneste, holder Merrit og Co. et ironiserende blikk på fenomener og situasjoner som de tydelig finner regelrett meningsløse.

Slik fortsetter Distortion å motarbeide sine egne ideer hele ferden igjennom. Den kan, plukket ut av sin musikalske kontekst, oppleves som en drakamp mellom ulike musikalske referanser. I denne sammenheng tilrettelagt av kunsteriske ideer fra artister med et godt grep om musikkhistorien og som ikke er redd for å vise sin forkjærlighet for de. På platens beste bidrag Drive on Driver og Too Drunk to Dream treffer gruppen blink med sin musikalske ambisjoner, nemlig å forene ulike tidsepoker og gjenskape stemningen av de i en vellagret lyrisk affære.

I slike øyeblikk blir det formet store popmelodier som kan av de som tørr vedkjenne seg sådan allerede nå, bli stående som noen av dette årets minneverdige låter, og for de som tar steget enda lengre, kan ha kommet fra en av årets første viktige plater.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo