cover

Thrillville

Rod Piazza & Mighty Flyers Blues Quartet

CD (2007) - Delta Groove Productions

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Vestkystblues

Spor:
I Hate to See You Go/Shake Your Hips
Westcoaster
Sugar
Get Wise
Hoodoo Man Blues
MFBQ
Honey Bee
I Don't Play
The Civilian
Stranded
It Can't Be True
Snap Crackle Hop
Stranger Blues
Sad Hours

Referanser:
Little Walter
Sonny Terry
George Harmonica Smith

Vis flere data

Se også:
Soul Monster - Rod Piazza & Mighty Flyers Blues Quartet (2009)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Vestkyst-flyverne er på vingene igjen

Superveteran Piazza gjentar seg selv på sin nye utgivelse, men gjentar noe bra.

Jeg skrev i min anmeldelse av Duke Robillards siste utgivelse World Full of Blues at det aldri er snakk om en dårlig utgivelse fra den kanten, men snarere hvor bra det er denne gang. Nøyaktig det samme er tilfellet med Rod Piazza. Mannen med de smarte dressene, de mørke solbrillene og den litt leie piggsveisen er for dyktig og stilsikker til å gå i noen feller med sin nye utgivelse Thrillville. Men han er heller ikke i stand til å tilføre noe man ikke har hørt på de foregående utgivelsene.

Når det er sagt, så ser jeg ingen umiddelbar grunn til å forandre konseptet mye. Piazza er en stilmester på munnspill og velger sine bandmedlemmer med omhu, slik at Thrillville høres usedvanlig proff og tiltalende ut. Det er nesten slik at Piazza eier akkurat denne sjangeren, så ofte har han levert plater med samme sound. Nytt siden sist er imidlertid at bandleder Piazza har droppet bassist Bill Stuve til fordel for fotpedalbass fra kona Honey. Det høres ikke ueffent ut, men kan aldri tangere Stuves svingende ståbasspill. Avgjørelsen om å kutte Stuve er således trolig smart kostnadsmessig, med stadig færre gigs utenfor festivalsesongen i USA, men på plate og live merker man godt forskjellen.

Nok om det. Plata starter i velkjent territorium, med en låt av Piazzas gamle helt Little Walter. Dette materialet kan Piazza gjøre i blinde, og det manifesterer seg i flott munnspill, stilsikkert komp, men lite sprut. En artig dreining midt i låten til Slim Harpos Shake Your Hips, der Piazza demonstrerer hvordan samme låt fikk nytt riff og dermed ble en kjempehit for Harpo i sin tid, trekker opp. Westcoaster er en mer tilbakelent instrumental sak, med kromatisk spill fra Piazza og patentert vestkyst-riffing fra Carvajal. Ikke mange gjør dette bedre, men vi har hørt det en del ganger før fra samme mann. Sugar er en doo-woop-aktig slentrer, der det dessverre blir så alt for tydelig hvilken begrenset sanger Piazza er. Fine blåsere drar låta noe opp.

Get Wise er kanskje platas beste spor. Her er bandet i storform og låser seg inn i et enormt groove som drives av Carvajals møkkete gitar og Piazzas tørre, deilige munnspill-tone. Det er også på tide å nevne Honey Piazzas formidable talent på piano. Hennes Chicago-piano er som alltid med på å løfte låtmaterialet. Junior Wells klassiske Hoodoo Man Blues tilberedes på en seng av blåsere og mer suverent spill fra Honey og Carvajal. Når det er sagt, så må jeg si jeg stusser litt over hvor sidrumpa Piazza velger covere; tre stk Little Walter låter og nevnte Hoodoo Man Blues er ekstremt lite eventyrlystent, selv for et tradisjonsbundet band som The Mighty Flyers.

MFBQ bør forbigås i stillhet, da det er en virkelig heslig funky sak. Uff. Honey Bee gjenoppretter noe, men igjen skjemmes låten av Piazzas svake stemme. Han kan rett og slett ikke bære låter som krever vokal styrke. Det samme er tilfellet med New Orleans-inspirerte It Can't Be True. Og hva med denne Henry Carvajal, når vi først er inne på svakheter. Han er en meget kompetent rytmegitarist og legger stilsikkert vestkyst-spill på hele plata, men han mangler lissom dette lille ekstra som kan løfte låtene eller tilføre nerve. Han er på ingen måte er en fullgod erstatter etter tidligere supergitarister som Junior Watson, Alex Schultz og Rick Holmstrom.

I Don't Play er plankekjøring, mens gitarinstrumentalen The Civilian viser at A) Carvajal er teknisk briljant og spiller svingende og flott, men også B) at svært, svært mange behersker denne etter hvert svært så populære vestkyststilen. Bare i Norge vil du finne et antall gitarister som etter min menig ikke står noe tilbake for Carvajal. Stranded og It Can't Be True er helt greie. Ingen Piazza-plater er komplett uten en temporask Piazza-instrumental, og på Thrillville heter bidraget Snap Crackle Hop. Og la det være sagt at på denne type stompers er det få som slår Piazza. Han rauter, hyler og bæljer med munnspillet mens bandet dytter han stadig videre.

Også Stranger Blues står seg svært bra, og det hele avsluttes med Little Walter-klassikeren Sad Hours. Nydelig spill igjen fra Piazza. Så med står vi igjen med en plate som alle hardcore Piazza-fans trygt kan kjøpe. Munnspillentusiaster vil som vanlig finne mye snadder, og bandet skal ha for å stå last og brast med sin tradisjonelle tapning av blues. Men Piazza står seriøst i fare for å gjenta seg selv til det smått kjedsommelige. Jeg mener på ingen måte at det trengs et hamskifte, men noe burde gjøres, som for eksempel er mer vilter gitarist, mer spennende covere, gjeninnføring av ståbassen og kanskje noen gjestevokalister på enkelte låter.

Uansett, det er ingen grunn til å tro at vi ikke ser mye mer til Piazza og hans flyvere.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo