As Far As Yesterday Goes

The Red Button

CD (2011) - Grimble / Import

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Yrke: Popsnekker

To popsnekkere blander 60-tallspop med 70-tallets powerpop og resultatet er et dusin med søte popmelodier.

Av Frank Skoveng

Del på Facebook08.08.2011

Tell it to my heart, tell me I'm the only one. Is it really love or just a game?

Vi skriver 1987 og vi hører den lett nasale stemmen til Taylor Dayne som høres ute på alle verdens dansegolv. En verdenshit som også her på berget nådde en 3. plass på VG-lista i tidlig 1988.

Låten var skrevet av Seth Swirsky, en nokså ukjent herremann med yrke som låtskriver, men det er ikke bare Taylor Dayne som har hatt glede av hans talent. Artister som Al Green, Rufus Wainwright, Celine Dion og mange flere har benyttet seg av Swirskys materiale. Men som mange andre i yrkeskategorien – låtskriver har han også flere soloutgivelser bak seg, samt med bandet The Red Button som er en duo med en tidligere utgivelse (2007). Hans makker er Mike Ruekberg som også kan titulere seg med samme yrket, dog ikke med samme suksess.

The Red Button er for de fleste et ubeskrevet blad, og er bandet som ikke når de store massene. Debuten, She's About To Cross My Mind, innholdt en rekke popperler med Cruel Girl som en av de absolutt beste låtene fra 2007. Denne ble også med på Little Stevens Underground Garage Presents Volume 4 – der nevnte låt deler plass med artister som New York Dolls, Joan Jett, Fuzztones og The Hives.

Som debuten har årets oppfølger de samme referansene - britisk 60-tallspop som møter 70-tallets power-pop, der låten skal være enkel nynnbar og ha et refreng som treffer hjertet. Det er litt sånn Lennon/McCartney ånd gjennom albumet, og denne gang med mer Beatles-medlemmene anno 1970-tallet.

Albumet inneholder ingen umiddelbar hit som Cruel Girl, men duoen har snekret i alt et dusin av poplåter som kan nytes uansett hvilket tiår man befinner seg i. Åpningssporet inneholder Rickenbacker, harmonica, vakre koringer, og følger opp med Crowded House-aktige tittelsporet som er platas beste spor sammen med den langt mer lekne Sandreen.

Sommerstemningen reddes med vakre On A Summer Day. Beatles anno 1964/65 høres i I Can't Forget og drømmende kjærlighetsfulle Genevieve er alldeles nydelig komponert med lekkert strykearrangement, også et høydepunkt.

As Far As Yesterday Goes gir lite nytt i et veldokumentert platearkiv, men er en godbit allikevel. Albumet trenger mer tid enn debuten, men vokser hver gang den snurrer rundt, og fortjener langt mer oppmerksomhet og salgstall enn den kommer til å få. Merkelig dette at gjennom historien har aldri powerpop-bandene nådd de store høydepunktene.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: