cover

Chemical Friends

n. Lannon

CD (2004) - Badman / Dotshop.se

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Elektropop / Ambient / Glitch / Indiepop

Spor:
The Catch
Turn Time Around
Hollow Heart
My Last Breath
Fortune Cookie
Beached
Demons
Spy
The Nature of Things
Cruel
I Freak You Out

Referanser:
The Notwist
The Postal Service
Nick Drake
Simon & Garfunkel
Elliott Smith
Thomas Knak
Pinback
Film School
Her Space Holiday
Looper
Dntel
Magnet
Kings of Convenience

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Kjemiforsøk uten uhell

Tidvis smekker glitch-pop fra mann med ilden full av jern.

Chemical Friends er et album jeg har vanskelig for å mislike. Ikke slik at det sprenger grenser, eller tar musikken som kunstform til nye, uante høyder. Slett ikke. Amerikanske n. Lannon har ikke tid til slikt. Ikke bare skal han spille og synge i San Francisco-bandet Film School, han skal også skjøtte sitt elektronikaprosjekt; n.ln., som allerede har avfødt et album (Astronomy for Children, 2004) og bringe dette prosjekt videre sammen med den danske matematikkmusikks fremste representant, Thomas Knak, hvis navn som regel nevnes i samme åndedrag som Björk.

Her, på Chemical Friends, virker det som om Nyles Lannon har søkt å forene ovennevnte prosjekter, og beveget seg inn i grenselandet mellom akustisk pop, ambient og elektronika, til et sted hvor Nick Drake sitter og sysler med samplere og synthesizere. Det hele er blitt en vakker lydcollage av white noise, glitch og drømmepop; av og til forheksende, av og til strittende vakker, men ofte også anonym og til tider irritererende steril.

Albumet toner inn med The Catch, en lett energisk sang bygget rundt deilige elementer av sval, drømmende glitchelektronika, honningpenslede harmonier og dråpe-i-vannlyder, før det i låtas avslutningsparti tas springfart med raslende tamburiner, hissige gitarer og mer aggressiv stemmebruk. Den begynnende følelsen av tilbakelente dager i vannkanten kasseres her til fordel for vegger av gitar og fuzz, tungt, bastant og sint. Likevel er ikke slike raseriavfall representative for albumet som helhet. Det er derimot Beached, platas midtpunkt rent numerisk, som er en god lakmustest på hvor n. Lannon befinner seg i det brokete musikalske landskapet. En energisk, men likefullt sørgmodig melodi snor og krenger seg melankolsk gjennom arrangementet, et arrangement som i all hovedsak er drevet frem av en akustisk gitar der akkordene skifter i bedagelig tempo. Under dette durer lyden av dønninger mot land og en trolsk synthesizer som hentet rett ut av skrekkelige Majka fra Verdensrommet, med alle de søvnløse netter det medfører.

Lannons utgangspunkt er tradisjonelle sanger hvis vekt hovedsaklig lener seg på akustisk gitar, og hvor ulike elektroniske elementer maler bakgrunnen. Det er en behagelig blanding, omtrent som å lytte til et akvarellmaleri - men den er i sin helhet ganske ufarlig, selv om Lannon gjennom noen få elektriske plug-ins maler med mer farge og mindre vann. Elektronikken er så neddempet og mild at man innimellom ikke tar notis av den, mens flere av melodiene ligger i et slags mellomleie, uten å stikke seg nevneverdig ut.

Dette kan man selvsagt se som et pluss. Chemical Friends er nok fin-fin å slumre til i hammocken med et glass lemonade, og når Turn Time Around attpåtil byr på lag på lag med de lekreste vokalharmonier og flerstemt sang er man nesten villig til å gi slipp på sjelen og bare la den stige mot skyene. Minst like så svevende er forresten Lannons stemme, som ligger bare et fingerknepp til venstre for Elliot Smiths. Hadde Lannon derimot bare innimellom forsaket sin halvt hviskende, halvt syngende mumle-i-mosen-stil ville virkningen vært adskillig mer påtagende - slik den fremstår på Chemical Friends grenser den til å bli som dis i skumringstimen. En gjennomsiktig og i enkelte tilfeller anonym vokal gjør det dessuten vanskelig å fatte oppriktig interesse for tekstene, hvis innhold generelt sett synes helle mot tapt kjærlighet og ditto tid til overs.

Hollow Hearts tekst springer heller ikke i øynene, men her kommer Lannons teft for smukke melodier og harmoniforståelse til syne. Akkompagnert av perlemorsaktig fingerspill på gitaren treffer Lannons stemme en sorgmunter, nesten vemodig tone som ikke bare rommer lengsel i tekst, men også i selve tonefallet. Og for en gangs skyld er ikke Lannons vokal mikset inn i et ugjennomtrengelig skylag av andre elementer.

Demons er kanskje albumets tyngste spor, og veklser mellom det mjuke og det harde. Låtens første del kan minne en del om både Notwist og Postal Service, kanskje uten å komme direkte heldig ut av den sammenlikningen; til det er vokalproduksjonen litt for gjennomsnittlig. Men tre minutter ut i sangen slippes dronegitarene ut av skapet, hvilket har en bemerkelsesverdig effekt på såvel lytteren som låten selv. Stemningen brytes, det har med ett blitt natt, uten antydning til skumring imellom. Dagdrømmen har blitt til mareritt, og demonene lurer under senga. Underlig. Da er det mer helhet å spore i My Last Breath, en relativt godtgående synth-popsnutt fra start til slutt, som i all sin basale enkelhet faller utenfor resten av låtmaterialet: Her er nemlig gitaren blitt lagt igjen hjemme, hvilket er et heldig trekk all den stund resten av albumet er så sterkt preget av Lannons gitararbeid. My Last Breath følges av den svært Simon and Garfunkel-aktige Fortune Cookie, og mer er det vel knapt å si om det. Fint, behagelig, sjarmerende - uten egentlig å gripe meg som lytter. Det samme kan sies om Spy, men her kommer atter Lannons gode grep om den akustiske gitars styrke til syne, han kjæler og plukker med den som en gammel venn han har fått tilbake. Lydbildet er varmt og melankolsk, atmosfaerisk og drømmende og fylt av deilige vibrasjoner og stemninger. De mange lagene av vokal kler i tillegg sangen utmerket.

Chemical Friends er i det hele tatt en meget jevn plate. Utover de få tilfeller hvor musikken får kanter og tvinger seg fremover er det ikke alt for mye som skiller seg ut. Og på den måte er det vel egentlig betegnende at Cruels langsomme og yndelige tostemmede omkved blir sittende i hodet etter et par gjennomlyttinger, men er forsvunnet inn i det store intet når dag er blitt til kveld og monstrenes gule øyne lyser i mørket under senga. Det ville være feil å kalle Chemical Friends middelmådig, for det er et utmerket og svært helhetlig album uten egentlige svake punkter. Det hadde bare vært lettere å huske – og holde av – hvis melodiene hadde trengt seg aldri så lite mer på.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Fe-mail - Syklubb Fra Hælvete

(TV5)

Elektrisk støy: (u)ønskede variasjoner i strøm og spenning som opptrer sammen med elektriske forsterkere og apparater for signalbehandling.

Flere:

Anne Marie Almedal & Erik Honoré & Jan Bang & Nils Chr. Moe-Repstad - Going Nine Ways From Wednesday
Os Mutantes - Mutantes ao Vivo: Barbican Theatre, Londres 2006