Brighten the Corners

Pavement

CD (1997) - Domino

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Perler i rennesteinen

Du tviler kanskje, men dette er trolig en av de beste rock'n'roll-skivene som noen gang er laget.

Av Øyvind Jæger

Del på Facebook21.10.2003

La det være min påstand: Brighten the Corners er en av forrige århundres beste rock-utgivelse. Intet mindre. Joda, Exile On Main Street, Sgt. Pepper, and all that jazz, er jeg fristet til å si. Såvisst - rock'n'roll er en kollektiv og akkumulativ ferdighet som alle andre kunstuttrykk, jeg mener, gigantene står på skuldrene til giganter som leverte før dem. Alt har en begynnelse, og noe gikk forut for begynnelsen også. The Betales før Blur; Elvis før the Beatles; Robert Johnson før Elvis, osv. osv. Det betyr jo ikke at alt er like bra, men at man skal vokte seg for å kåre vinnere og utpeke enere. Hence, relativiseringen ovenfor; kanskje den beste skiva.

Som plateartist når man sjelden opp i lister over de beste uten at man på forhånd har figurert i toppen av en annen liste, nemlig salgslisten. Pavement har aldri hatt en Topp 20 hit, og figurerte følgelig ikke på listen over århundrets beste utgivelser, for eksempel den som ble utferdiget av Platekompaniet på tampen av forrige århundre. Men Pavement var med på Rolling Stones liste over 1990-tallets mest essensielle utgivelser, da med den banebrytende og kritikerroste debuten Slanted and Enchanted fra 1992. Salgstall kan man se seg blå på - det betyr ikke at man dermed også har fått med seg det som er av god musikk. Tvert imot, viser det seg altså.

Joda, Pavement var definitivt ikke noe danseband, og blant indierocken et av de største. Nettopp, VAR. Bandet ble dannet i 1989 og oppløst i 1999, og har verken opptrådt eller utgitt noe siden da. Riktignok foreligger det nå en nyutgivelse av Slanted and Enchanted, med tilleggstittelen Luxe and Reduxe (2002). Det er en dobbelt-CD med tidligere upublisert materiale, men Pavement som band og skaper av uhørt og ekstatisk dissonans er en saga blott, og hører som sådan forrige århundre til. Musikken derimot, kombinasjonen av ubegripelige, humoristiske, ironiske tekster, sha-la-la-melodier, halsbrekkende vokal, uregjerlig gitar og utsøkt disharmoni, er med oss - ja, hvorfor ikke - til evig tid.

Etter Slanted... fulgte den ujevne Crooked Rain, Crooked Rain (1994, med en nesten-hit i Cut Your Hair), og den mer eksperimentelle - og skuffende - Wowee Zowee (1995). Så kom Brighten the Corners (1997). Den åpner med Stereo, helt rolig og liketil, men med svakt disonnerende vokal, før refrenget halser av gårde med klassisk rock'n'roll-gitar og Malkmus' illevarslende sang. Det fortsetter med Shady Lane, en bortimot klassisk sha-la-la-la låt om det ikke var for den haltende vokalen og sluttpartiet som glir ut i helt enkel gitarinstrumental. Fortsetter med Date With IKEA, Old to Begin og Type Slowly, før Embassy Row byr på tidenes overgang fra barnlig, overforenklet og stille sang - nesten som en godnattvise - til gitarbasert tregrepsrock med klare punk-referanser og vokal helt på bristepunktet. Deretter følger Blue Hawaiian, nesten en chill-låt, om det ikke var for gitarføringen og manien som ligger på lur. We Are Underused er ironisk og rolig, men med typisk ladet vokal. Passat Dream en feelgood-låt med oohh-hoo-hooo-koring, akkurat passe forstyrret av Malkmus' særegne vokal. Starlings of the Slipstream er dypt foruroligenede både hva gjelder musikk med den forrykte gitaravslutningen - og tekst – jeg mener, hva betyr det? Til slutt kommer Infinite Spark, en rolig og nydelig låt melodiert med utgangspunkt i trommevirvler av militærmarsj-type og etter hvert hvilende - om jeg kan si det slik - på en nesten enslig elektrisk gitar som kombinerer det smektende - ja, smektende - med det regelrett atonale og naturligvis fryktelig, fryktelig fryktinngytende.

I flere av låtene, Transport Is Arranged og Starlings of the Slipstream for eksempel, er det overganger, disharmonier, gitar og vokal som - akkurat som med Radioheads Paranoid Android - er rett ut sagt foruroligende: Man aner bare så vidt - EN NAGENDE URO - at musikken er et dekke for noe aldeles unevnelig, simpelthen AT DETTE KOMMER TIL Å GÅ FRYKTELIG GALT! Det gjør det ikke, men det gjør musikken temmelig slitesterk, den tåler gjenhør. Som Thor Lynneberg engang skrev i Morgenbladet om en av de evinnelige Rolling Stones-utgivelsene: "Det lages ikke slik musikk lenger". Det gjelder for Pavement også, men da ikke i odiøs forstand. Tvert imot.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: