cover

Viva

El Caco

CD (2001) - Black Balloon / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Rock

Stiler:
Stoner / Alternativ / Tungrock

Spor:
I'll Play
Suffer
Oh You
Oh Yeah!
Shine (There's Miles Ahead)
She-man
Cosmic
High on a Low
Mescaline
Monster
Blue Zone
I Spill the Water

Referanser:
Monster Magnet
Black Sabbath
Led Zeppelin
Alice In Chains
Soundgarden
U2
Kyuss
The Cure
Fu Manchu
Nebula
Tool
Queens of the Stone Age

Vis flere data

Se også:
Solid Rest - El Caco (2003)
The Search - El Caco (2005)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Inspirert av rock fra Black Sabbath til Kyuss.

El Caco debuterer med voldsom og kraftfull stonerrock.

Kraft-trioen El Caco fra Lillestrøm har æren av å være det første bandet utgitt på det nye selskapet Black Balloon Records. Det er utvilsomt en imponerende debut for selskapet, og ikke minst for bandet. El Caco har levert en knalltøff skive, variert og melodisk, med et solid trøkk hele veien.

De tre gutta har spilt sammen siden 1998, da Thomas Fredriksen kompletterte det tunge trekløveret El Caco. Og som seg hør og bør, utgir de debuten tre år senere på et selskap oppkalt etter Dave Wyndorfs og Monster Magnets klassiske låt Black Balloon (fra Superjudge 1993). Det er tydelig at El Caco har brukt de tre årene godt, de låter meget tette og samspilte, og har kommet opp med et knippe sterke låter.

Oppskriften er tung gitar, bass og trommer, med referanser fra tidlig 70-tall gjennom Black Sabbath og Led Zeppelin, via grungeperioden representert ved Alice in Chains og Soundgarden, fram til 90-tallets revitaliserte tungrock hos Kyuss og Monster Magnet. Alt blandet i hop med guttas påvirkning fra såvel U2 og Cure som Tool og Queens of the Stoneage.

Plata åpner med et voldsomt tungrockøs i I'll Play, som likevel er melodisk og fokusert; en råsterk låt. Som nevnt låter gutta utrolig tette, og på toppen av det hele har Øyvind Osa en klassisk rå vokal som er skapt for genren. Plata har et utrolig fett lydbilde, dette er en kraft-rock på sitt beste.

Åpningslåta glir elegant over i Suffer, en seig, vuggende ørkenrocker.
Oh You senker tempoet ytterligere, og er en pulserende og seig space-rocker der Osa virkelig får brukt stemmen sin i refrenget. På tide å dra opp tempoet igjen på Oh Yeah!, som er mer rett på sak. Dette er høyoktan kraftrock i drøye to minutter.
Neste låt er Shine (There's Miles Ahead), som virker å være en rolig, melodisk poplåt, helt til refrenget sparker til, og vokalist Øyvind Osa får strukket stemmebåndene igjen. Ikke helt vellykket, kanskje litt vel mye Bono-klang på vokalen.

She-man har El Caco trygt tilbake på de åpne sletter igjen, med seig, drivende stoner. Et oppfinnsomt og variert midtparti gjør at låta ikke blir kjedelig og standard, gutta behersker godt kjappe stilskifter. På Cosmic er bandet tilbake i popverdenen igjen, og det kommer nok engang tydelig frem at U2 har vært en sterk påvirkning. Heldigvis låter dette mye bedre og tøffere enn det U2 presterer til vanlig.

Den klassiske tungrockfølelsen kommer raskt tilbake på High on a Low, mer i retning av Fu Manchu og Nebula, før et meget kort og overraskende avbrekk på den akustiske, instrumentale Mescaline, heldigvis ikke lengre enn drøye minuttet. Monster er mer melodisk kraft-stoner, hvor arven fra den bluesinfluerte syttitalls-rocken er en tydelig påvirkning.

Platas minst spennende spor er den særdeles grunge-inspirerte Blue Zone, med kjedelig Kurt Cobain-aktig vokal. Det låter liksom for pent til å henge sammen med de tunge, skitne riffene de har vartet opp med på resten av plata. Avslutningsvis får vi I Spill the Water, som heldigvis har den brede, fete lyden tilbake, selv om den kanskje er svakest av stoner-låtene.

Dette er bra, det er moro å se at Norge virkelig ligger i forgrunnen av den nye tungrock-bølgen som inkluderer blant andre Pawnshop, Honcho og We, og med El Caco som stolte fanebærere. Det blir spennende å se om Black Balloon og El Caco kan følge opp en så sterk debut.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Magnolia Electric Co. - Josephine

(Secretly Canadian)

Dødens lange skygger gir Jason Molina fornyet gnist.

Flere:

Joe Henry - Tiny Voices
The Besnard Lakes - The Besnard Lakes Are The Roaring Night