cover

I Am the Fun Blame Monster

Menomena

CD (2003) - Muuuhahaha! / FILMguerrero

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Post-rock

Spor:
Cough Coughing
The Late Great Libido
E is Stable
Twenty Cell Revolt
Strongest Man in the World
Oahu
Trigga Hickups
Rose
The Monkey's Back

Referanser:
Radiohead
90 Day Men
Eels
Blur
The Beta Band
Broken Social Scene
Portishead

Vis flere data

Se også:
Friend and Foe - Menomena (2007)
Mines - Menomena (2010)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Rubiks kube

Popen trenger fornyelse! Menomena er på pletten med maling, kitt og vaskevann.

Noen som husker flippbøkene man lagde på barneskolen, disse simple animasjonene av folk som hoppet utfor et stup eller plutselig gikk i lufta, og som til nød funket hvis man hadde mye tålmodighet og evne til være detaljert? Menomena har tatt frem igjen denne kunstarten som utforming på sin debutplate I Am the Fun Blame Monster. Det er lenge siden jeg har sett en så tykk og forseggjort selvfinansiert utgivelse! De cirka 75 sidene er likevel ikke så altfor spennende, da de består av et anagram av ordene i tittelen og setningen "the first Menomena album", samt fire polaroidbilder av bandet. Vel, man legger i hvert fall merke til en slik bok i platehylla! Det vil si - hvis den i det hele tatt finner veien til norske platebutikker. Og det er å håpe at noen tar seg tid til å importere denne platen over hit.

Portland, Oregon-trioen Menomena har laget et modent og moderne popalbum, og synes å være et band med langt mer erfaring enn de i virkeligheten kan skilte med. Med ni relativt korte og gode låter, varierte og uforutsigbare, suger de som svamper opp til seg post-rock, elektronika, pop og hip-hop for å skape sitt eget. Akkurat som omslaget minner om barndommens håndverk, vekker denne platen til live noe av den samme barnlige fryden, og det er vanskelig å ikke bli smittet av gløden dette bandet uttrykker gjennom sin uredde lefling med noen av de siste 10-15 års sentrale stilarter. Tuftet på trommer/bass (det er lite gitarer her, med unntak av blant annet noen korte, huggende post-punk riff), hip-hop beats, lengre instrumentale partier med xylofon, saksofon og piano fusjonerer de for eksempel Eels, Do Make Say Think og The Beta Band med Portishead, 90 Day Men og Morphine. Det låter litt av alt, men ikke helt som noen andre. Den platen som faktisk falt meg mest nærliggende å dra frem som en slags sammenligning er Broken Social Scenes You Forgot It In People (Arts & Crafts, 2003). Ikke nødvendigvis fordi bandene er spesielt identiske, men fordi de deler noe av den uhåndgripelige, eklektiske formen og en tydelig vilje til å skape noe nytt. Og akkurat som BSS lykkes Menomena i stor grad på første forsøk med sitt ungdommelige frisinn.

De første gangene jeg hørte på denne platen var jeg sikker på at det var mye bruk av diverse "electronica" her, men platen er i stor grad laget ved hjelp av analoge instrumenter. Trioen må ha mixet og bygget sammen låtene kraftig i etterkant, som en Rubiks kube der bitene gradvis vris på plass og danner et tett, sammensatt hele. Her går ukompliserte og fengende melodier hånd i hånd med et detaljrikt lydbilde, plutselige overganger og lagvis oppbygging på en måte som virker helt naturlig. Best er den første halvdelen av platen, med start-stopp rytmikken i dansevennlige Cough Coughing, mektige The Late Great Libido som mest av alt minner om en moderne utgave av Hefner, og Strongest Man in the World som slekter tilbake til noe trip-hop fra Bristol på midten av 90-tallet. Det låter skittent og groovy, men vaskes i land på en strand med Oahu, som er en surfers søteste nattedrøm på en strand på Hawaii.

Bare enkeltvis skinner det gjennom at Menomena ikke har knallmateriale i hvert eneste av disse 45 minuttene. Det merkes særlig på de to siste sporene, der vokalist Justin Harris blir hakket for intenst sjelfull og de stagnerer i en stil nærmere Goldfrapp (Rose), samt det litt for dramatisk høytidelige sistesporet (The Monkey's Back).

Forsøksvis nyskapende og riktig så underholdende: I Am the Fun Blame Monster er blant 2003s bedre debuter, om det er fra et band som vil være med på å definere 2004 eller bare vrir seg i krampetrekningene av 2003 - se det får fremtiden vise.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo