cover

Re-arrange Us

Mates of State

CD (2008) - Barsuk / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Indiepop

Spor:
Get Better
Now
My Only Offer
The Re-Arranger
Jigsaw
Blue and Gold Print
Help Help
You Are Free
Great Dane
Lullaby Haze

Referanser:
Spoon
Death Cab for Cutie

Vis flere data

Se også:
Team Boo - Mates of State (2003)
Bring It Back - Mates of State (2006)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Et dukkehjem

Det nyetablerte paret Mates of State er ute med 10 nye poplåter til The OC-generasjonen.

Nei, sannelig er ikke kjærligheten like enkel hele tiden.

Det vet det nærmest irriterende perfekte paret Kori Gardner og Jason Hammel. Siden sist plate, Bring it Back, har de to gått fra å være indiepopens svar på Sonny & Cher til å etablere seg sammen også på privatplan. Det har ikke gitt noe banebrytende utslag på musikken deres utover at gruppens signaturinstrument keyboards har blitt byttet ut med piano.

Siden 1997 har de to gitt ut estetisk pop for unge mennesker med fascinasjon for undergrunnsetiketten indie, og de har på mange måter holdt seg til den samme oppskriften hele vegen; doble vokaler, synth og elektriske gitarer, med et lyrisk univers bestående av relativt navlebeskuende perspektiver. Mates of State er en gruppe som er veldig lett å kritisere for de gjør ingenting toneangivende, de spiller den samme meningsløse sangen i 40 minutter og det har de gjort på hele fem album. De er unge, de er vakre, de er gift. Det kan lett bli oppfattet som rosa pop for vakre mennesker med høyt champagne-budsjett og spisse sko, men heldigvis har de to også en unik gave i å konstruere melodier.

På Re-Arrange Us fortsetter paret der Bring it Back slapp, og tar full sats ut i sommersolen allerede på første sporet Get Better. Det er en flott liten sak, som på alle måter oppfyller det som har vært bra med Mates of State. Now og semi-hiten My Only Offer følger opp og gir lytteren en pen innføring i landskapet rundt huset de to bor og produserer musikken sin fra. Men så bikker ambisjonene over i overmot på de to neste sporene, og kanskje spesielt Jigsaw er irriterende slitsom og lyrisk kvalmende.

Tekster har aldri vært gruppens sterkeste kvalitet, og som i mye tradisjonell pop blir det ofte mye hjerte og smerte, meg og deg etc. , mens Mates of State ofte prøver i tillegg å være "arty" på en tidvis svært mislykket måte. Jigsaw har alle disse elendige kvalitetene, hvor paret backer vokalen opp imot hverandre, samtidig som de ønsker å fortelle en opprivende skildring av deres arbeidsforhold. Klart det er ikke like lett å være foreldre OG band på samme tid, men til tider blir Jigsaw som resten av Re-Arrange Us sin helhet en ganske overfladisk titt inn i stua til ekteparet. De setter døra på gløtt, men du får følelsen av å titte inn i hva vår alles kjære Ibsen en gang definerte som Et dukkehjem.

Men så var det dette med melodiene da, og der har Mates of State levert minst et bortimot perfekt popbidrag på hver eneste skive. Tidligere favoritter innbefatter Fluke og Fraud in the 80's, mens på denne platen er det Help Help som virkelig treffer med full effekt. En ganske tradisjonell popkonstruksjon til tross, dette er Mates of State på sitt beste, og garantert en låt som vil bli spilt på mange gutte- og jenterom rundt om i verdens hjørner.

Allikevel er det vanskelig å forsvare at dette er er et komplett og vedvarende produkt, til det er det altfor langtekkelig, og dessverre ganske intetsigende. Personlig lytter jeg nok oftere til musikk med et budskap og favoriserer det foran Espen Lind, men det betyr ikke at det er et must for at jeg skal like det. Re-Arrange Us er imidlertid ingen plate som noen vil prate om verken ved årets oppsummering eller i fremtidige sammenhenger.

Jeg ønsker imidlertid å komme med følgende spådom, at om Mates of State skulle oppleve et seriøst samlivsbrudd a la det Kevin Barnes gikk igjennom på fjorårets Hissing Fauna album kommer også musikken deres til å bli langt mer spennende å følge. Inntil da må de gjerne fortsette å produsere skiver hvor de gjemmer skjelettene sine i skapet for sine lyttere, men på den annen side får det meg til å legge meg til sengs med et tilfreds smil om munnen;

Så er de kanskje ikke så perfekte likevel.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo