cover

Divine Shadows

Dhafer Youssef

CD (2006) - Jazzland Rec. / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Arabisk / Elektronika / Klassisk

Spor:
Cantus Lamentus
27th Century Ethos
Miel et Cendres
Wind & Shadows
Odd Poetry
27th Ethos
Persona Non Grata
Postludium
Eleventh Stone
Ivresse Divine
Un Soupir Eternel

Referanser:
Nils Petter Molvær
Jaga Jazzist
Knut Reiersrud
Fläskkvartetten (Fleshquartet)
Arvo Pärt

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Youssef står for nyskapingen

Blir dette bedre enn summen av to musikk-kulturer som møtes?

En ting er å blande to elementer som ikke har vært blandet før. Dette kan i seg selv være spennende. Men noe annet er om det nye som kommer ut er et bedre produkt enn summen av de to delene.

Det har vært gjort før; norske jazzmusikere har samarbeidet med musikere fra en arabisk kontekst og denne gangen er det snakk om tunisieren Dhafer Youssef. Han har fått med seg en gruppe dyktige norske musikere, slik han også gjorde på den forrige plata Digital Prophecy. Youssef har fått sansen for å samarbeide med nordiske musikere, og har uttalt at de ofte er mer afrikanske enn afrikanerne selv. At norske musikere har evne til å tenke afrikansk og arabaisk, hører vi tydelig på dette albumet.

Afrikansk jazz og norsk elektronisk jazz er begge ofte bygd opp av en enkel groove som så improviseres over, og dette preger mye av plata. Slik sitter låtene raskt, og det blir lett å la seg fascinere over variasjonene over et tema. Youssef har en fantastisk stemme som kommer i ganske stor variasjon; fra lavmælte mørke sukk til det lyse og kraftfulle. Hele tiden synes den å preges av melankoli, både i mørke og lyse farger. Dermed kan også plata som helhet virke dyster, men den inneholder også lekende og optimistiske toner, som på 27th Ethos.

Førstelåta Cantus Lamentus er en nydelig hyllest til Arvo Pärt. Her tilfører Youssefs stemme et nytt og fortolkende element til de Pärt-aktige sarte strykerne. Oslo Session String Quartet minner for øvrig ofte om den svensker gruppa Fleshquartet, som har kombinert bruker mye elektroniske strykere i sin jazza pop.

Referansen til Nils Petter Molvær er tydelig på flere av låtene på albumet, særlig i Arve Henriksens trompetspill. Noen ganger blir dette for lite nyskapende og spennende; det blir Molvær med tunisisk sang og oud på toppen. Men for det meste evner Henriksen, og de andre musikerne, å la arabiske elementer prege trompet-tonene, som på låta Postludium (som merkelig nok ikke er siste låt på albumet). Da blir det verdt å lytte til. Dette gjelder også generelt for albumet: Når de norske musikerne lar seg prege av Youssefs tradisjon (som navnene Audun ben Per Erlien og Eivind ben Svein Aarset i coveret antyder) blir resultatet nyskapende og spennende.

Albumets enkleste låter, hvor Youssefs sang og oud kombineres sammen med akustiske eller dempede elektroniske instrumenter, fremstår slik som de beste. De gir Youssef mye rom, et rom som han fyller godt. Her danner de norske musikerne et vakkert og dempet bakteppe til Youssefs intense stemme. Også ouden kommer best fram på de lavstemte låtene. Her er Miel et Cendres en perle, som forresten fører tankene over på Knut Reiersruds folkemusikk-inspirerte gitarspill.

Andre ganger er de norske musikerne tydeligere tilstede som premissleverandører i lydbildet, og utfordrer Youssef. Dette er tidvis svært vellykket, som på den rocka låta Odd Poetry.
På 27th Ethos og Persona Non Grata dominerer imidlertid de norske musikerne for mye, og da blir det noe kjedelig. Det er Youssef som representerer det nyskapende på denne plata, og når det blir nedtonet og ikke får prege musikken, står vi igjen med en norsk elektronisk jazz som vi har hørt før.

Man alt i alt har dette blitt et sterkt album, et album til å drømme seg bort i globaliseringens tidsalder. Verken Tunisia eller Norge, eller hvilke som helst andre land, er lenger de stereotypiene vi liker å forestille oss at de er, og på dette albumet har musikerne i stor grad maktet å smelte de to sammen.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Pains of Being Pure at Heart - Belong

(Slumberland)

Det regner tårer fra himmelen og knuste hjerter og brutte løfter åpenbarer seg på dette lekre andrealbumet fra The Pains Of Being Pure At Heart.

Flere:

Koop - Waltz for Koop
Bryan Ferry - Frantic