Shaggy Black

Felipe + Forté

CD (2005) - Soft Abuse

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Hvit støy og popkultur

Det er vanskelig å definere en musikkform som ikke har noe regelsett – i stedet faller det meste på den følelsen man får når man trykker play.

Av Mats Johansen

Del på Facebook13.06.2006

Felipe + Forté er en ukjent duo for denne anmelderen. Dino Felipe og Nick Forté har begge erfaringer med den amerikanske støymusikken, med utgivelser under eget navn samt konstellasjoner som Old Bombs og Christmas Decorations. Shaggy Black føles da heller ikke som et album laget av debutanter - i stedet er det et tydelig gjennomarbeidet uttrykk som kommer til syne på de elleve sporene.

Støymusikken kan være et vanskelig villdyr å temme. Ved første møte er mye av musikken utilgjengelig og nådeløs, og det som ikke brøler av villskap er dempet til det fullstendig minimalistiske. I begynnelsen føles det meste uforståelig, men før man vet ordet av det er man sjeleglad ved å følge musikkens uforutsigbare avstikkere inn i ukjent lydlandskap. Jo mer man faller for støymusikkens styggvakre estetikk, desto dypere våger man å vandre i disse skogene.

Felipe + Forté har satt kursen mot de mørkt bråkende områdene av støymusikken med spor som Hoof Lager Or Horse Pills eller det korrekt titulerte Violent Flag. Deres smått spretne uttrykk ser ut til å falle til ro i midten mellom japanske støymonstre som Merzbow og de mer melodiske sporene til vår egen Sir Dupermann. Shaggy Black har ikke mye melodier på overflaten av dette elektriske havet, men i dypet finner man likevel lett frem til sine egne røde tråder. Jeg må innrømme at jeg synes duoen er best når de lar det stå til – på sistesporet Violent Flag har de mikset en brutal vrengvegg med et deilig flytende fundament av lavlyd.

Ved første gjennomlytting føles dette som et strengt elektronisk album, men etter nærmere undersøkelser ser man at de er et ganske analogt ensemble. Både Felipe og Forté har lagt ned spor av flere instrumenter og dette er så igjen blitt prosessert av maskinene til de to amerikanerne. Denne fremgangsmåten utfordrer ikke bare sjangerens kritikere, ”de kan ikke spille – de trykker bare på noen taster”, men utvider også utøvernes muligheter til å finne frem til nye uttrykk.

Omslaget til Shaggy Black føles nesten ut som en bleknet forside til en sliten bok om Morgan Kane. Denne følelsen av pulp fiction dukker også frem i dets tilsynelatende sammenraskede form – en miks av popkulturelle klisjeer som fotomodeller, glamrock og åttitallets plastestetikk trekker albumet inn i et popkulturelt smug. Denne visuelle vinklingen er blitt stadig tydeligere med utgivelser av blant andre Fe-mail, finske Avarus og amerikanske Jackie-O Motherfucker.

Shaggy Black er en fin oppvisning fra en duo som burde interessere de fleste med sans for utagerende støymusikk.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: